Noe å skrive hjem om

Calais - Moldejazz [femtende brev]

2007-07-18T15:24:00.000+02:00

Jeg (Ada) står til rors i rolig sjø på vei fra Den Helder i Nederland til Helgoland i Tyskland. Været er fint, og det er få eller ingen andre båter å se. Tankene vandrer helt andre steder enn til kart og kompass. Jeg hører motordur og kaster et raskt blikk ut av sidevinduet og får øye på et stort kystvaktskip som kommer opp langs vår skuteside. På dekket står en uniformert mann med en diger gul plakat med rød skrift som han holder opp: "VHF kanal 6". Jeg kjenner et øyeblikk at panikken kommer krypende, men sakner farten og beslutter for meg selv at dette er en skipperjobb og roper på John Tore. Han må svare, og han må svare og svare. Hvem vi er, hvor vi skal, hvor vi var. Alle anløpte havner må oppgis og det tar sin tid. Når det er gjort, ønsker de oss god tur og drar videre. Det går en halv time, så blir the norwegian seilingyacht ropt opp av kystvakta på nytt, nå er det samme prosedyre om igjen, men de gir seg litt fortere, ønsker oss god tur og drar. Resten av turen inneholdt både en vakker soloppgang og ditto solnedgang og vi merker at nettene ikke er så lange og mørke lenger.

Vi reiste fra Calais og Frankrike søndag. Første del av turen gikk unna med 5-6 knop med fulle seil oppe. Utpå kvelden forsvant all vind og motoren ble startet. I dette området er det mye skipstrafikk, men det er greit å følge separasjonslinja så lenge disse ikke krysser hverandre. Klokka to om natta kryssa vi innseilinga til Amsterdam og det var mørkt og mange sjømerker/blinker, men vi kom oss greit over og etter totalt 32 timer etter at vi hadde forlatt Calais, var vi i Den Helder og Nederland (uten gjesteflagg, Andreas!). Byen, hovedbase for den nederlandske marine, var en hyggelig by med et digert marinemuseum (inklusive en ubåt), stor havn, kanaler og fine gågater og parker. Dette er en skikkelig stor havneby.

På Helgoland sto det en liten spillemann på kaia som etter hvert viste seg å være havnesjefen. Vi fikk anvist kaiplass og ønsket hjertelig velkommen og vi forsto at her var turister veldig velkomne. Vårt første inntrykk av stedet var at dette ligna da virkelig på norsk kystkultur. fargeglade små sjøhus og mye lokalt kunsthåndverk (smykker av skjell og fiskebein, tova strikkeplagg, akvareller osv). Vi spiste deilig fiskemiddag på en uterestaurant og for første gang på nesten et år, kjente vi igjen fisken vi spiste. Neste dag rusla vi innover på øya, bak den idylliske sjøhuserekka og kom rett inn i taxfreen på Gardemoen, trodde vi … nesten. Her var det store moderne butikker i glass og stål som solgte parfyme, alkohol, tobakk, sjokolade og moteklær. Vi handla ikke så mye etter som vi har en innebygd angst for å havne i fengsel på grunn av smugling, men nøt en flaske god vin på en fortausrestaurant. Dette var en merlot fra Sør-Afrika. Veldig god. Anbefales.

Vi kjøpte ikke parfyme etter som John Tore bare nyser av slikt – og ikke tobakk for vi røyker ikke. Så hva gjorde vi egentlig her, tenkte vi og rusla opp på fjellet og gikk en tursti med poster som informerte oss om øyas historie. Øya har vært isolert flere ganger, bla under napoelonskrigene, øya ble blokkert og omfattende smuglervirksomhet blomstret noe som la grunnlaget for dagens lyssky virksomhet på øya. Under siste verdenskrig ble befolkningen evakuert til fastlandet. Under en storm ble øya delt i to. Etter turen langs klippene gikk vi tilbake til taxfreen og kjøpte masse sjokolade som vi måtte spise opp før vi kom til Norge fordi det bare er lov å ta med to kilo.

De neste 150 mil seilte vi hele veien med unntak av de 10 siste, før vi gikk inn til Danmark og Hvite Sande. Og det var sol og fin vind og lyst hele natta og vi rakk å få mobilmelding fra Kjell og Bente om å fange midtsommernatta før vi ble uten mobildekning. Det var virkelig idyllisk.

Det var oppholdsvær i to dager i Hvite Sande og vi gikk en laaaang vandretur langs klitterne på noe som heter Vestkyststien som visstnok strekker seg gjennom flere land, også Norge.
Langs stien ligger Lyngvig fyr med sine 228 trinn opp til toppen og med god utsikt over det flate landet. Fyret er opprettet i 1906 etter sterk oppfordring fra nordmenn som syns sjømerkinga var for dårlig. Gjennomføringen av fyroppbygginga skjøt virkelig fart etter at den norske damperen Avona forliste og 24 nordmenn omkom i 1903.

Hvite Sande er ingen gammel by, men grunnlagt av fiskere på 1930tallet : Det var fordi de ikke hadde havn her, så de laga ei sjøl. Så slapp både de og vi så lang vei mellom havnene langs den jydske kyst. Så kom regnet som varte og varte og Danmark opplevde sin verste junistorm i manns minne, og vi ble på denne bittelille plassen en hel uke før vi våget oss ut av den skumle moloåpningen og satte kursen for Tyborøen, siste havn før Norge. Mellom denne havna og Egersund er det 120 mil. Vi dro i vei med fin sørvestlig vind og vi seilte hele dagen, men så snudde vinden til mot og alle seil måtte ned. Tung motsjø og plaskregn gjennom natta. På morgenkvisten ble det roligere og vi fikk inn norsk radio. Det var virkelig en underlig følelse etter så mange måneder vekk fra Norge. Etter hvert fikk vi lagt til kai i Egersund havn som ligger omkranset av høye fjell, toll og politi. Her var det visefestival og vi fikk med oss konsert med Anne Grete Preuss og litt irsk folkemusikk før vi dro til Stavanger. På kaia i Stavanger sto Adas søskenbarn Per Otto og tok i mot tampene. han inviterte oss ut på en pils på Dickens og fortalte siste nytt om slekta. Takk, takk. Aud var hjemme i Tananger og passa sine ”afrikanske” barnebarn (Ingvild sine). Dagen etter dukket Inger Marie (venn og kollega fra Trondheim) sammen med sin far og vi fikk siste nytt fra Trondheim. Snakket også noen ord med mannskapet fra Patria, båten var solgt. De var nå på en to måneders seiltur sammen med Beates foreldre på Regina av Skroven. Veldig hyggelig å møte alle og Stavanger er en stilig by med mye fin arkitektur.

Selv om det stort sett har regna siden vi ankom Norge er det ren idyll å gå med båt langs vestlandskysten. Vi har vært innom Haugesund, Mosterhavn og Selje, Kalvåg hvor vi kjøpte 8 kg klippfisk. Har spist bacalao i ulike former morgen og kveld slik at vi nå bare har få fisker igjen.

På Selje var vi i 2 dager og fikk med oss guiding til St.Sunnivaklosteret og kilden som etter ryktet skal ha en gunstig virkning på helse og dessuten virke foryngende. Oppe i klostertårnet bemerket John Tore at ”dette var litt stusslig sammenlignet med Alhambra”.

I Bergen hadde vi et koselig gjensyn med Berit og Ole Christian fra Skirnir som bare er hjemom for å skifte båt og selge hus før de drar på flere års jordomseiling. I Fosnavåg traff vi gammelordføreren som ville ha oss bosatt på stedet fordi vi hadde så fin båt, Kommunen var svært rik – godt tilbud til eldre mente han (og vi som hadde vært ved foryngelsekilden til Sunniva og forlystet oss!!). I Ålesund var det båtfestival, plastikk og rai rai så langt øyet og øret rakk. Snakket noen ord med Helmax som også var kommet hjem etter et år i utlendighet.

Og nå er vi i Molde på jazzfestival. Vi regner med å få mye kulturell og musikalsk påfyll før vi starter på siste etappe - går innom Hitra og hilser på Seaside apartments. Til Helge: Marion er i Molde. Vi skulle hilse.

Calais - Molejazz [bilder]

2007-07-18T15:19:00.000+02:00

Biscaya - Camaret - Guernsey - Calais [fjortende brev]

2007-06-16T17:38:00.001+02:00

Vi ligger i Calais i Nord Frankrike. Vi har gått gjennom den engelske kanalen på nattestid og vi kjenner på en barnslig stolthet. Deler av kanalen er et sterkt trafikkert område og med sterke strømmer. Vi la til kai i Calais kl. 08.00 i morges (13 juni).Vi prøvde å gå inn til Boulogne-sur-mar (ca 24 nautiske mil før Calais), men der var det ikke plass og vi måtte ut i bekmørket og inn i motstrømmen igjen. i tillegg kom det tykk tåke. Heldigvis kom snart medstrømmen og gjorde farten og bølgene mer vennlige. Like før vi skulle gå inn i selve havneområdet ble vi omringet av ikke mindre enn 3 svære doverferger som tutet både på oss og Skirnir fra Bergen som har gått sammen med oss siden la Coruña. Etter hvert slapp vi gjennom slusa (den åpnes 2 timer før og etter høyvann) og fikk lagt til kai inn marinabassenget. Her er det 24 varmegrader og ankerdram ombord på Skirnir (kl. 11 på formiddagen!!). Ja, far/svigerfar Reidar, vi er enige at i Dover strait ser man ikke noe annet enn tåke.

Gutta gikk til sengs og jeg (Ada) gikk til byen. og oppdaget at en god slump feriepenger har funnet veien inn på en tom konto. Jeg fant en rekke virkelig flotte klesbutikker og kom sent tilbake til båten, Gunnar på Skirnir hadde også vært på shopping, men klaget over at det ikke en gang var en boksershorts å få kjøpt på dette fillestedet. Ja ja, jeg slutter ikke å undre meg. Til rors gjennom skoddheimen kan de stå i timer og se både sjømerker og den mest unnselige fiskesjark, men en herrekvipering i en stor og opplyst handlegate det ser de ikke, nei.

Biscaya ble en helt annen reise enn da vi dro over fra Irland. Dette strekket er jo også mye kortere. Vi traff en rekke glade delfiner, en trett hval som forsvant da vi kom (reddhare!) og noen franske trålere som oppfører seg akkurat som trålere i nordsjøen. Hva har egentlig trålere i mot seilere?

Camaret ble vårt første møte med Frankrike og det ble hyggelig. Dette er en liten idyllisk fiskelandsby litt sør for Brest i Bretagne: her finner vi en gammel festningsborg med vollgrav og vindelbro (som i Robin Hood), en fin lite steinkirke som er helt forskjellig fra de spanske kirkebyggene vi har vært innom. Denne er bygd opp av lokal stein og er total fri for pomp og prakt. Foruten enkle madonnafigurer, henger det skipsmodeller i taket og livbøyer på veggen. Vi får en bestemt følelse av dette er folkets kirke mer en kongens maktsymbol. Vi går på turstien langs klippene og på veien finner vi et museum som forteller oss om slaget om Atlanteren under 2.verdenskrig. i det lille museet hang det ikke mindre enn 2 store norske flagg. Norsk handelsflåte var ganske betydelig i de dager. Tror ingen av vår generasjon kan forestille seg hvordan det var å være ute på havet under slike forhold som under krigen. Det grøsser nedover ryggen når vi ser på film fra torpederinger. Museet er et samarbeidsprosjekt mellom USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland

Her er det også stor aktivitet på skolesiden. Flere seilskoler og et stort seilskip som hver dag tok med seg skoleklasser ut på seiling. Skoleklasser traff vi også på tur i fjæra (som er kjempelang her) og ved klippene. Så hvem sier at fransk skole er bare pugg ved pulten? Og hvem sier at norsk skole har stor voksentetthet? Her var det 6 voksne på 30 barn uansett alder (Ada telte hver gang)

Vi oppholdt oss i Camaret i 5 dager før vi dro til Gurnsey og kanaløyene. Guernsey er britisk og mens vi var der, dukket Princess Ann opp, ikke pga av oss, men for å klippe en snor på et nytt kjøpesenter.

Det var fullt av folk i gatene da hun vandret og sa good morning til alle. Helt alvorlig var hun. Kanskje hun grudde seg til å klippe snora? Undersåttene var veldig glade for at hun kom på besøk og en dame som sto ved siden av Ada (de andre norske fant ikke dette interessant nok, så de var ombord i båtene) utbrøt ”she hasn’t changed at all!”. Damen var veldig fornøyd med det. Det var sekkepipemusikk hele den dagen.

Guernsey er taxfree. Kostnader med alkohol og tobakk er lave. Vi fylte 2500 liter diesel sammen med Skirnir. Det gjorde at vi fikk prisen ned til norsk nivå.

Etter å ha studert strømkart og tidevannstabeller, satte vi kursen for Frankrike og den engelske kanalen. Dette er ikke bare nødvendig, men faktisk ganske spennende. Klaffer det eller klaffer det ikke! Og det har klaffet.

Calais er jo, foruten å være en rimelig stor by, også det fergestedet i Europa som har størst tetthet av fergetrafikk. Når du skal inn her med båt, må du bl.a forholde deg til trafikklys.
Ellers bærer byen preg av et tett forhold til England. For tiden et vennligsinnet forhold, men som vi vet har det ikke alltid vært det. Dette forteller også byens mange monument og skulpturer om. Forretningslivet satser stort på at engelskmenn skal ta turen over for å handle.
Skirnir dro i går, Gunnar skulle hjem til Måsøy, boknafesk og for å egne hyslina, Ole Christian skulle til Berit og male vinduskarmer…? Vi blir et par dager til før vi går mot Nederland og Ilmyeeden (ca 140 mil), skal være noen flyttbare sandbanker vi håper ikke har flyttet ennå….

Biscaya - Camaret - Guernsey - Calais [bilder]

2007-06-16T17:35:00.000+02:00

Slaget om Atlanteren

John Tore til rors

tatt med mobilkamera

Ankerdram ombord i Skrinir

Loggen på bloggen [over biscaya]

2007-06-01T18:52:00.000+02:00

Da er båten på vei over biscayabukta, og jeg har fått i oppgave å melde fra hvordan det går. Hver dag klokka tolv ringer de via satelitt-telefon og så skal jeg videreformidle at der ruller det og går og at det meste er i orden. Jeg skal prøve å legge ut så fort jeg kan etter det.

- Ingjerd

Fredag 1.juni

-12:00-
*Ring Ring*

Ingjerd: Hallo? Hallo ...? Hallo? HALLO??!
(...) *Legger på*

På telefonsvar:
John Tore: skurr skurr John Tore her du skurr skurr liksom ringe klokka tolv og sånn skurr skurr skurr dårlig forbindelse skurr skurr går bra her skurr skurr det var det hadet bra!

(...) skurr skurr skurr skurr skurr ja hun snakka jo i sta skurr skurr så hun hører vel skurr skurr skurr nei det tror jeg ikke skurr skurr ja skurr skurr osv.

Så de har det bare bra med andre ord.

Lørdag 2.juni

-12:00-
*stille*

-13:00-
*stille*

-14:00-
*ring ring*
Ingjerd: Hallo?
John Tore: skurr skurr hallo
Ingjerd: ja nå hører jeg deg
John Tore: skurr skurr
Ingjerd: hallo? hallo?
*klikk*

Forbindelsen er ikke så verst i dag heller. Så nå er jeg spent på om de ringer i mårra også.

Søndag 3. juni

-12:43-

SMS:
Bonjour. Camaret om én time (litt sør for Brert). Ukomplisert tur med selskap av delfiner, hval og tåke.

Cadiz - La Coruña [trettende brev]

2007-05-30T14:42:00.000+02:00

Vi ligger i La Coruña I Nord-Spania (Galicia) og venter på såpass vær at vi kan starte turen over Biscaya. Byen er stor og trivelig, her er det mye å se på.

Siden Cadiz har vi lagt vel 600 nautiske mil bak oss – de fleste av disse i motvind og til dels i bølgehøyder på 3-4 meter. Ikke morsomt i det hele tatt. Turen fra Porto til Vienna do Castello var et hyggelig unntak der vi seilte i varm sol og med fin vind. Og da var det deilig å slippe motorduren. Vår båt liker ikke å være seilbåt når den får vinden i nesa.

På vei inn mot Portimao på Algarvekysten, tidlig, tidlig en morgen hørte vi ei Pan–melding på VHF-en. En sveitsisk familie på tur i sin seilbåt hadde fått motortrøbbel og valgte å sende ut melding. Etter litt språkproblemer klarte vi tilslutt å finne posisjonen deres og vi snudde og taua dem inn til Portimao (se bildet). Motoren deres hadde streika i løpet av natta, så hadde de venta til morgenen før de ba om hjelp. De torde ikke ta sjansen på å greie seg med bare seil. Etter ca.1,5 timer kom også den portugisiske kystvakta og fulgte med inn til Portimao. Som takk ble vi invitert ut på restaurant. Det var et hyggelig bekjentskap. Da vi dro videre etter et par dager lå de ennå der med ødelagt motor. Vi dro - og Andreas våkna i Sagres uten jakke. Han hadde brukt den som betaling på en pub kvelden før. Sagres er verdens ende i Portugal og vi tenkte vi skulle lure oss unna neste kuling, men måtte snu etter en halvtimes stamping uten å komme av flekken. Etter hvert kom vi oss Sinnes. Vi planla å dra videre til Cascais, men like utenfor Capo Espichel forsvant kjølevannet og vi valgte å gå inn til et sted vi aldri hadde hørt om – Sesimbra. Her var det Fiesta – det ligna på 17 mai, men opptoget hadde et religiøst preg med lys og dukker som symboliserte blant annet Jesu korsfestelse. De fleste steder i Portugal og Spania har sine egne lokale helgener som de feirer årlig. Eller minnes, er vel mer riktig å si. Mye stas er det i alle fall.

Vi fant ingen feil med kjølevannet og skipperens teori er at bølgene var så høye at det ble fritt for vann under kjølen og det kom luft i systemet i stedet. I alle fall - vi har ikke hatt slike problemer siden.

Cascais var vakkert og dyrt. Foruten at det er Europas vestligste punkt, har stedet også (i følge ryktene) den høyeste konsentrasjonen av Ferrarier i Europa. Vi var der i 2 dager og skulle dra tidlig neste morgen (kl. 6.30) i følge med den norske båten Free (Risør). Andreas hoppet av her for å ta en tur innom byen Evora og Sintra. Han skulle komme etter med buss til Peniche. Det var tidlig på morgenen med fin sol og Andreas oppdaget at han hadde lagt pengene igjen i båten. Melding på mobilen til båtfolket som måtte snu. Men Andreas kom seg til Evora. Og vi så ikke mer til Free. Evora er en av Portugals vakreste byer – står det i turisguiden vår –Byen kan skryte av sjarmerende kronglete gater og en rekke enestående minnesmerker, museum som omfatter perioden fra romerne via maurerne til renessansen prakt. Byen er utpekt av Unesco til et av verdens kulturarvsteder.

Her finnes også et knokkelkapell (Capela dos Ossos). Tro det eller ei, men kapellet består av hodeskaller, lårbein og andre knokler fra omtrent 5000 munker. Dette er et minnesmerke laget av fransiskanermunkene. ”Nos ossos, que agui estamos, Pelos vossos esperamos”står det over døra. Det betyr ”Våre knokler som her ligger, venter på dine knokler”. Ja, humor hadde de disse fransiskanermunkee på 1400- tallet. Kvinner som skal gifte seg får lov til å legge igjen hårfletta si som en offergave. Vi vet lite om skillsmissestatistikken i Portugal, så vi kan ikke si om det hjelper.

Andreas dro videre til Sintra, en liten by like utenfor Lisboa.. Her befinner det seg 3 kongelige palasser, ruiner etter en maurisk slott, vakre parker og hager. Har vi forstått Andreas rett, så er dette et sted alle bør dra å se. Sigurd Jorsalfar har visstnok vært der. Det finnes hoteller der også, men hvis du ikke har penger og i tillegg har mista siste buss til Peniche, må du sove i parken. Andreas ankom s/y Ingjerd kl. 10 dagen etter.

Vi anløp landsbyen Aveiro en fin ettermiddag. Stedet er kjent for sine urteduftende strender, laguner og tradisjonelle malte båter. Det er mye vann her og det er lettest å forflytte seg med båt. Vi dro på oppdagelsesferd i gummibåten og på tilbaketuren var vi innom den lokale kjøpmannen og hans hustru og handlet mange ting. John Tore kom blant annet over et billig parti rødvin. Da handelen var over ble vi bydd på kjøpskål (et glass fortreffelig portvin).

Vi dro videre etter ei natt for anker, var innom Lexioes (ved Porto), Vienna do Castello - og så var vi i Baiona og Spania igjen og det var blitt 17 mai. Andreas reiste hjem til Norge, havrelefsa og eksamen. Så nå blir vi bare 2 ombord resten av turen. Etter at vi ankom Spania har vi blitt bordet to ganger av tollen. Siste gang var i åpent hav ved la Coruña. 3 tollere om bord, men de holdt seg på dekk og fant verken afrikanerne eller ganja, høflige var de også og stilte villig opp til fotoseansen etter papirarbeidet. Papirarbeidet i Spania og Portugal er et alvorlig og tyngende arbeid. Ofte må det flere mann til, gjerne 4 stk. En som fyller ut sjema og tre som kommer med opplysinger og kommentarer etter som papirarbeidet skrider fram. De er gjerne kledd i pistoler og batonger og tiden er ikke inne for humor.

Vi kom til Camarinas etter enda mer bølgeskvulp. Her var vi 7 dager og hørte på dårlige værmeldinger. Vi tok bussen til Santiago de compostela. Her er det en kjempestor katedral som er bygget på grunn av en tommel. Det går an å gå dit også. Da kan du starte helt nord i Spania ved grensa til Frankrike ved et sted som heter Samport. Det er ca 100 mil derfa til Santiago. Det er veldig mange som gjør det.

Nå ligger vi i La Coruña og siste oppdaterte værmelding er …Gale warning… Gale warning

Snakkes

Cadiz - La Coruña [bilder]

2007-05-30T14:40:00.000+02:00

Slepinga av Iron fra Sveits

Munkeknokler

Bordet av spanske tollere

Andreas må ta til takke med den gamle genseren

Marocco [tolvte brev]

2007-04-27T01:30:00.000+02:00

Inne i labyrinten

Vi vandrer i de trange handlegatene mellom de høye murene i den eldgamle byen Fez. i Marokko Her skal det visstnok bo 1,5 millioner mennesker og det sies om byen at du kan gå inn i den som barn og komme ut som et gammelt menneske og enda ikke ha rukket å ha gått i alle gatene. Det synes som lite har forandret seg siden byen ble til på 1200-tallet en gang, men John Tore mener bestemt at noe er gjort med kloakken fordi det ikke er rennestein i gatene, men tørt og fint å gå. Vi kikker oss rundt og lurer på om vi har foretatt en tidsreise tilbake til middelalderen. Vi er i den delen der de selger mat. Slaktekjøttet henger opp under taket i de små bodene. Like under ser vi dyr i bur; kaniner og kyllinger. Et fullastet muldyr kommer seg så vidt forbi mellom oss og maten. En fargerik hane spankulerer inninmellom alt og tankene våre går til "Det norske mattilsynet ". De ville hatt en stor dag her ...

Vi rusler litt videre og finner teppehandlere (berbere) som inviterer oss inn på mynte-te og vi får en grundig innføring i det tradisjonelle handverket. Litt sure blir de når vi allikevel ikke kjøper noe. Vi kjøper safran, tromme og et rytmeinstrument som er laget av kamelskinn og litt keramikk. Alt for bare noen dirhamer. (Vi oppdager senere at det meste er billigere i butikken ved siden av hotellet i den nye bydelen hvor vi bor).

Litt lenger nede i gaten skjønner vi allikevel at vi er i vår egen tid, for her selger man alt det vanlige som klokker, mobiler osv, men stemningen er likevel eksotisk og vi føler virkelig at vi er i et fremmed land.

Inni et av de små, små husene finner vi en førskole med ca 30 barn og en lærer. Her er ikke mye tumleplass for de små, og utenfor er røyken etter kastanjegrillingen tett og tung.

Vi har kart med oss og har alltid trodd vi er flinke til å lese kart, men etterhvert skjønner vi at vi ikke kommer oss ut av labyrinten på egen hånd. Noen barn forstår at vi har trøbbel og en gutt på omtrent 10 år hjelper oss ut mot litt betaling.Han snakker litt engelsk i motsetning til de fleste marokkanere som snakker arabisk, fransk og spansk.

Andreas, Mustafa og den hellige mannen

Mens Ada og John Tore tok turen til Fez befant Andreas seg i en liten landsby litt utenfor grensebyen Nador. Han kom i prat med Mustafa som har jobbet i Danmark noen år og ble invitert hjem til han og hans familie(kone og 3 barn ) mot en gjenytelse på 20 euro pr døgn for kost og losji. Her bodde han i 3 dager og opplevde marokkansk landsbyliv. Han møtte nesten hele slekta på stamkafeen. Alle var veldig opptatt av selvmordsbomberne i Casablancha, men var ikke enige med disse - men sinte på USA og Bush, det er de!! Det viste de med tydelig kroppspråk og sterke verbale ytringer. Han møtte ogsa en meget gammel mann oppe i fjellet som Mustafa omtalte som hellig. Den hellige mannen var så gammel at han får pensjon fra Frankrike (det er over 50 år siden Frankrike trakk seg ut av Marokko. Hvorfor han var sett på som hellig ble det ikke gitt noen forklaring på.

Andreas sin opplevelse egner seg best til muntlig framstilling, for den inneholder så mange detaljer og hendelser som forteller mye om Marokko. Han får fortelle når han komme hjem.

Transporten

Marokkanere er veldig hyggelige og imøtekommende, og det å reise med buss eller taxi kan være en opplevelse i seg selv. Alle byer har petit-taxier. Disse små bilene har samme farge i samme by. Nador sine petittaxier var røde. Vi tok en slik fra grensa og inn til byen Nador. På første bensinstasjon stoppet sjåføren og dekket til taxiskiltet i plast. Da vi kom fram forsto vi at vi måtte betale før vi gikk ut av bilen. Vi lo med sjaføren, betalte og gikk ut. Senere skjønte vi at bare Grande taxier hadde lov til å ta slike turer. De små må holde seg innenfor sittt omrade.

Vi tok buss til og fra Fez. Det virker som det bare finnes små private buss-selskaper og utenfor stasjonen står eierne klare til å kapre kunder. Vi ble med en ung gutt som visste oss hvor vi kunne kjøpe billetter. Vi ble overrasket over at billettene var mye billigere enn på den bussen vi tok til Fez, men skjønte fort tabben da vi så den skranglekjerra, men gjort var gjort og vi seiler for å oppleve tenkte vi optimistisk.

Bussen skulle gå kl. 13.00 Det gjorde den ikke fordi først kom vannselgerene på, så kom kake og gotteriselgerne, så de som ville selge oss smykker og så var det tiggernes tur. Til slutt kom mannen med den store sukkerklumpen på en stokk. Han skar av biter og solgte. (se bilde). Bussen kjørte kl. 14.00. I løpet av turen ble vi tilbudt kaffe av to vennlige, kvinnelige medpassasjerer. De hadde med seg en termos og en tynn porselenskopp som gikk rundt til de som ville ha. Det gikk fort og sjaføren trodde visst at han kjørte en motorsykkel. På et av stoppestedene kom det inn en mann som enten velsignet oss eller forbannet oss ... (Vi skjønte ikke helt!). Vi kom fram til Nador og vandret over grensa til Melilla og Spania igjen. Ennå har vi mye å fortelle om dette oppholdet men det får holde for denne gangen.

Sjølivet

Akkurat nå befinner vi oss i Cadiz. Vi har begynt på tilbaketuren og regner med å være i den sørlige delen av Portugal en av de første dagene i mai. Været er fint på land, men det er ustabile vinder på havet og det har lett for å bli mye motor og lite seil.

Marocco [bilder]

2007-04-27T01:23:00.001+02:00

Handlegate i Medinan

Ada speider etter keramikk

Ali's kjøtt- og fleskutsalg

Sukkerselger på bussen fra Fez

Demonstrasjon mot satans venner i Vesten

Marocco [ellevte brev]

2007-04-17T15:56:00.000+02:00

Hei alle sammen

Jeg sitter på en internettcafe i Fez i Marocco, med utgangspunkt i et arabisk tastatur og dermed en annen plassering av bokstavene. Så dette blir et uhyre lite reisebrev. Mer kommer siden

Vi ankom byen Melilla på afrikakysten tidlig påskemorgen etter18 fine timer på havet.

Vi (Ada og John Tore) spaserte over grensen til Marocco og tok taxi til byen Nador og buss videre til den meget gamle byen Fez. Her er vi nå og dette er en herlig by og veldig hyggelige folk. Vi har vandret i den gamle byen (mye er fra 1200 tallet). veldig eksotisk og artig opplevelse. Dette ville du ha elsket, Kari … (jeg finner ikke utopstegnet). Her er mange og fargerike markeder.

Vi har lært om teppeveving og kulturen rundt dette håndverket. Vi har vært i den jødiske delen; jødene flyktet fra Spania på 1500 tallet. Her er mye å lære.

På den 6 timers lange bussturen fra Nador til Fez var det politikontroll hver halve time og noen ganger oftere. Bagasje og unge mannlige maroccanere ble sjekket: Og det ble etterhvert mye følelser mellom politi og sjåfør.

Andreas har vært rundt på egen hånd Marocco. Han skulle egentlig til Cascablancha, men ombestemte seg pga bombene. Vi vet at han nå er kommet tilbake til Melilla.

Påskehilsen fra sør

2007-04-05T10:21:00.001+02:00

God påske til alle kjente!

Vi prøvde å nå Afrika for to dager siden, men vinden ødela storseilet. Storseilet er hos seilmaker, og vi skal forsøke igjen når vinden løyer.

Her er to bilder fra påskeopptoget i Almería

Det gode liv i Almerimar 2 (tiende brev)

2007-03-14T11:49:00.000+01:00

Vi har vært på reise i 8 måneder nå, og vi må snart snu nesen hjemover. Vi har ligget i ro her i Almerimar siden 20. november og gleder oss nå svært til å kaste loss. Været i Middelhavet ”vinterstid” er veldig ustabilt med mye skiftende vinder. Nå har vi gode sommerdager med shorts og bading for de tøffeste. Vi planlegger å reise innom Mellilla og Ceuta – Spanias utposter på Afrikakysten. Mange skryter av disse plassene og vi er klare for nye eventyr.

Oppholdet i Almerimar har vært som en eneste lang sommerferie. Ikke like varmt alle dager, men stort sett bedre enn norske somre.

Gracias por su visita!

Jula kom og gikk med besøk av Ingjerd og Rune. Vi møtte dem i Madrid uka før jul og tilbrakte 3 dager der. Madrid er den høyeste hovedstaden i Europa. Skjønte dere den?
Byen er stor – ca 3 millioner innbyggere. Det var bare 6 plussgrader da vi var der og vi frøs.
Vi besøkte Thyssen-Bornemisza- museet (John Tores bidrag til dannelsen). Et kunstgalleri med malerier fra mange ulike tidsperioder med verker av bl a Goya, van Gogh og Picasso. Det tok mange timer å gå gjennom alle rommene. Sent en kveld besøkte vi coctailbaren Chicote som visstnok er ganske kjent blant folk i barbransjen i Europa.(Ingjerds bidrag til dannelsen). Julaften lå alle strøkne i ræksjuka, men det var ikke på grunn av besøk i cocktailbaren. Resten av jula var rolig og behagelig og vi så ingen raketter på nyttårsaften. Ingjerd fikk med seg et besøk i Malaga og Rune fikk sett både Malaga, Fuengirola, El Ejido og Almeria før han tok flyet hjem via London.

Siden har vi hatt besøk av Erna (mest kjent som mormor) og Jarl. De var her i 2 uker og fikk med seg både Almerias fantastiske Alcazaba (arabisk for borg) som ble bygd av kalifen av Cordoba ca 950, Granadas Alhambra og Albascin og de mektige katedralene i begge disse byene, pluss katolsk gudstjeneste i Murcia. Og Nerja – en liten landsby med mye keramikk.

Favorittbyen til Ada er fram til nå Granada (som mange har skjønt) og Jarls bemerkning da vi vandret i de trange gatene i den mauriske bydelen var at hvis Ulla og Brynhild hadde vært her hadde de overgått alle tidligere uttalte ovasjoner. Å kjøre med en av de små alhambrabussene er jo en opplevelse i seg selv. I de kronglete og trange gatene er det knapt plass til et kjøretøy og hvis du er gående så må du klemme deg inn til muren når biler og busser skal forbi. Men det er SÅ flott å gå! På utekafeen ved St. Nicolas` plass kan vi nyte Granadas beste utsikt. Anbefales sterkt. (Og dere på S/Y Patria kan angre på at dere bare kjørte forbi i 120 km /t (var det det?))

Erna og Ada fikk også med seg onsdagsmarkedet i El Ejido. Byen er en klondyke lignende sak. På grunn av Almerias ”Drivhuseffekt ” og økende turisttrafikk.. Byen er litt rotete og det virker som all form for bygging er fritt fram. Det samme gjelder alle drivhusene i plast. Området ligner en stor plastikørken. Det settes opp store, men enkle drivhus og når en produsent avslutter produksjonen eller flytter den til Marokko (billigere arbeidskraft) så faller liksom alt sammen fra hverandre, og vi lurer på hvor Spanias svar på Natur og Ungdom er. Plasten og reisverket ligger igjen og ingen har visst tenkt å plukke det opp.

John Tore får av og til tid til å dyrke sin lidenskap som er motorsykkelturer, og han leide seg en og dro bl a til Cabo de Gata (nasjonalpark med trollstignatur), Carthagena (gammel by fra 275 år f.kr.), lille Mijas (liten og veldig sjarmerende pueblo/landsby i nærheten av Malaga) og mektige Ronda (noen sier at det er den mest romantiske byen i Andalucia). Mange inntrykk og mye flott natur.

Innimellom disse utfluktene har vi pusset båt og nå er til og med messingen pusset (av messingpiken personlig). Bare se bildet av det nypussede kompasset.

Vi har også vært veldig aktive i de skandinaviske torsdagsmøtene som er morsomme og har en tendens til å vare til langt på natt. Vi har fått mange nye venner som vi håper å få treffe igjen.

Før vi seiler videre vil vi gratulere vår portugisiske nabo, Valentina i Stavnemoveien med vel overstått disputering og ønske Torkild (nevø og søskenbarn) lykke til med sin disputt den 23. mars. For et mot dere har!

Hilsen oss på S/Y Ingjerd

Det gode liv i Almerimar 2 [bilder]

2007-03-14T11:40:00.000+01:00

Gjeter i Sierra Nevada passer sauer mens ørner sirkler over
fra fjellbyen Ronda
Fra motorsykkelen, cabo de gata
Vi har pussa ute

Og vi har pussa inne. Kompasset er som nytt.

Vi har pussa masta også.

Besøk av mormor og Jarl i Almerimar

En eventyrreise til Granada [niende brev]

2007-02-08T19:18:00.001+01:00

Jeg har vandret rundt i den gamle kongebyen Alhambra i 6 timer og kroppen kjennes ut som den har vandret opp og ned Sandhornet i Nordland en varm sommerdag. Jeg dumper ned på en utecafe på Plaza Nueva. Jeg er sliten, men opprømt, og bestiller en tapasrett og et glass vino tinto – og enda et glass - før jeg rusler videre i denne, for meg, vakre byen Granada.

Jeg kjøper billett til The Cathedral, rusler rundt og ser. Jeg setter meg ned og skuer og kjenner at jeg savner moren min og at dette burde hun ha sett. Både dette og den gamle kongebyen og El Albaicin, den veldig gamle mauriske bydelen. Så tenker jeg på mormoren min (ei tøff dame fra Ørlandet født i 1880 og med en sterk gudstro) som en gang jeg som 10-åring ønsket å sitte oppe på galleriet under gudstjenesten, så strengt på meg og forkynte at der var det bare syndere som satt (Sånn var det med den saken !). I katedralen i Granada så jeg vakre utsmykkinger både nede i kirken og på de mange galleriene og tenkte at mormor ville nok syndet bare bittelitt for å få lov å sitte der oppe en stund.

Granada, folkens, bør høre til dannelsesreisene dere foretar med deres barn eller barnebarn. Jeg brukte en helg der alene. Reisen tar 4 timer med buss fra Almerimar hvor S/Y Ingjerd fortsatt ligger fortøyd til kaiplass 426.

Første dag vandret jeg bare rundt på måfå og havnet i en underlig bydel med masse brosteinbelagte gater og smug, og jeg skjønner at jeg har havnet i El Albaicin. Så hvite hus og så små intime gater og at man blir glad av å gå her. Og det er vakkert - med en enorm utsikt over byen og Sierra Nevada. Noen sier at en del av bebyggelsen skriver seg helt tilbake til bronsealder.

Granada er den byen hvor maurerne beholdt fram til ca 1492, men dro sitt siste sukk i da spanjolene selv overtok. I dag er det en livlig by med ca halv million innbyggere og mange studenter som setter sitt preg på dagens Granada (akkurat som i Trondheim). Alhambra kan ikke beskrives, men bare oppleves. Mens du vandrer her kan du lett sette deg inn i hvordan det var å være henholdsvis prinsesse eller slave i sultanens palass - og hvordan det måtte være å falle i sultanens unåde og vite at etter henrettelsen ville blodet ditt havne i løvefontenen.

Alcasaba er den delen av byen Alhambra som hadde ansvaret for bevoktningen, og får meg til å tenke på Astrid Lindgrens barnebøker om Mio min Mio. Eller på Ringenes herre for den saks skyld. Bare hagene i Alhambra er verdt sitt eget besøk. Så dere som lurer på hvor dere skal dra på ferie neste gang … nå vet dere hvor -

Som Camarinas, Tarifa og Cadiz blir Granada et sted jeg ønsker å reise tilbake til.
Spania er et flott land!

Ada

Godt Nytt År!

2007-01-03T20:19:00.000+01:00

Vi på båten ønsker alle sammen et heidundrandes godt nytt år!

Her er et bilde av Rune på båten

Det gode liv i Alermimar [åttende brev]

2006-12-05T14:14:00.000+01:00

Almerimar er en ”marinaby” like utenfor byen Almeria, på den østligste delen av Costa del sol. Vi er på den tørreste og varmeste delen av Spania (og Europa) Her er bare 10 regndager i året, og de har vært. Vi skriver og vi spiser frokost ute på dekk. Havnen er stor – den huser ca 1000 båter og havnesyken er utbredt. Det ligger båter her som har vært her i 13 år. (2 norske blant annet) og de er lite ute og seiler. Alt du trenger finnes i umiddelbar nærhet. Strand, lekeplasser, puber, restauranter, myntvaskeri, supermarked, slip, seilmaker osv. Og det går buss inn til El Ejido og Almeria hver time Vi har leid oss inn her fram til 20 februar og de som mener å ha greie på det, sier at det er altfor tidlig for nye seilaser. Å ja, tenker vi og blir litt usikre i ansiktene våre, men så tenker vi en gang til på dem vi vet om som seiler hele året her nede. Så nå pusser vi båt og reparerer seil innimellom romanlesing, studier og joggeturer (eller spaserturer). Vi har vært her i 2 uker allerede og har nådd å vært med på 2 møter i de skandinaviske klubben. Egentlig er dette britenes” hytteby”. Men skandinavene fyller likevel opp 2 langbord inne på den irske puben. Det møtes hver torsdag kl. 18.00. Det organiseres gløggsamlig i anledning advent og det skal være felles julebord 1. juledag.(Ingjerd og Rune, dere er påmeldt!). Her møter vi folk fra Tromsø, Kirkenes og Rena og Bergen, i tillegg til dansker, svensker og finner. Har man ikke båt, så har man leilighet eller bobil.

Hver torsdag formiddag er det ” ladies cafe” på puben Noray. Blir det ikke kjedelig? Foreløpig er det bare godt å våkne om morgenen og vite at man kan stå opp og nyte kaffen på dekk og lure på hva slags nyttige og unyttige ting man kan gjøre i dag (de av oss som ikke har studier å tenke på, vel å merke) Men kanskje det har blitt litt kjedelig etter 13 år? Men før vi la til kai her, levde vi litt som en flyvende hollender. Det var nemlig trangt om plassen i havnene etter Gibraltar. Vi var innom mange og ble avvist av flere. Første havnen etter Gibralatar var Esteponia. Her var de ikke fornøyd med forsikringspapirene våre i første omgang, men så fant vi heldigvis ei kvittering som viste at vi hadde betalt. Det regna hele helga vi lå i Esteponia, så vi ble ikke så veldig kjent med stedet, men i følge reklamen er dette det ledende stedet innen turistnæringen. Mandag dro vi videre- og dette var før vi forsto at det med kaiplass kunne bli et problem. Vi kom til Fuengirola og fikk ligge ved ”waiting quay” (innsjekkinga)over natta, men så måtte vi dra videre. Denne dagen var vi innom flere plasser før vi endelig kunne fortøye i Benalmadena. Her lå vi ca ei uke på en dårlig plass med mye bevegelse i båt og tau. Stedet ligger like utenfor Malaga. Et fint lite turiststed som egentlig har bare 30 000 registrerte innbyggere, men det oppholder seg 2 ganger flere pga alle langtidsturistene. Hadde det ikke vært for den dårlige kaiplassen kunne vi ha blitt der. Vi (John Tore, Trygve og Ada) tok bla turisttoget (Tøffetoget) til Torremolinos og en svevebane som førte oss høyt til fjells og til en fantastisk utsikt over store deler av Malagaområdet. Selve svevebanen var i seg selv en stor opplevelse. Det var 15 min. høyt. Trygve var kjempefornøyd med denne turen.

Vi bestemte oss for å prøve lykken litt lengre øst og kom til Caleta de Velez. Her måtte vi ligge ved siden av en fiskebåt (for så vidt hyggelig det, med hyggelig skipper og mannskap, men de kaster loss hver morgen kl 06,00 og da måtte vi stå opp også). Etter 2 dager fikk vi ligge ved” waiting quay”. Da den beskjeden kom, var det bare Trygve og John Tore ombord, men ved godt samarbeid seg imellom fikk de flytta båten. Vi dro så videre til Motril – der var det fullt og fikk lov å ligge ei natt ved ei kai utenfor selve marinaen. (hvis vi lovte å dra videre tidlig neste dag). Vi kom til Almerimar en lørdag formiddag – og her var det plass, god service og hyggelige folk.

Etter at vi hadde pustet ut noen dager og smakt på det gode liv og tapasen, dro Ada og John Tore til fjells med bil (leid) til nasjonalparken Sierra Nevada, nærmere bestemt Las Alpujarras. Dette er et vakkert område med skogkledte åser og daler, og her finner vi små hvitkalkede landsbyer. Disse ligger på rekke og rad som små ansamlinger av sukkerbiter. Noen er så små at de knapt kan kalles landsby, men bare en husklynge. Og det er noen mil til neste.

Ada: Mens jeg vandret rundt i ”byen” (husklyngen) Jeveles fikk jeg en følelse av at jeg trengte meg på. Kvinnen som rakte i hagen sin og lurte på hva det var jeg ville her, og den gamle, gamle mannen som nøt sin siesta i døråpingen, inntulla i et like gammelt ullteppe, og som skvatt da jeg kom forbi som et forstyrrende element midt i siestaen. Og jeg tenkte for meg selv at det må være vanskelig å leve sitt liv her, så nært andre mennesker, når det er så få av dem. Jeg har ikke greid det.

Trevelez var litt større og kan godt kalles en landsby. Dette er Spanias høyest beliggende tettsted. Her selger de Spanias beste spekeskinke, jamón serrano, og vi kjøpte en passede vin til – Alt anbefalt av de lokale kjøpmannen, som i dette tilfellet var en munter kvinne. Vi var 1500 m over havet og temperaturen steg merkbart da vi kom ned igjen. (fra 10 grader til 19) men det var en fin tur og det er vakkert der. Og der vokser det også appelsiner (se bildet) og det går an å gå på fine fotturer der. Det har vi tenkt.

John Tore: På turen hadde jeg en Donald Duck-hendelse. Jeg skulle sjekke oljen på leiebilen da panseret blåste ned og traff meg i hodet. Blodet rant og det måtte to ansatte på bensinstasjon til for å bandasjere hodet. Min kone stod bare og lo og fotograferte. Deretter kjørte vi ei mil tilbake til lege. Har var det full narkose, 3 medicos og sying. 5 sting og store smerter før jeg ble støttet ut til bilen og plassert bak rattet.

Vi treffer mange slags folk. En dag sto det en mann på kaia som viste stor begeistring for vår båt. Han var spanjol, men hadde seilt som styrmann på norske båter i mange år. Siden 60-tallet. Han var nå pensjonert, men holdt på å bygge en båt i Australia av en tresort som tålte alt, både fukt og stokkmark. tresorten heter terpetin (han sa det på latinsk da). Båten skal bli 56 fot, gaffelrigget og skal brukes til charter i Arktis og Antarktis. Folk kan da få kjøpe billett og være med å skyte villrein som norske hvalfangere satte ut en gang. Vil tro at villrein ble satt ut i Arktis, men villrein i Antarktis ? Hva lever den av der da? Vi vet at det ble satt ut villrein i Sør-Georgia i Antarktisområdet en gang, men var det nordmenn som gjorde det? (Vet dere noe?). Vi blir veldig nysgjerrige når vi hører sånne historier.

Vi traff et ektepar fra Kvaløysletta som i 96 solgte huset sitt og kjøpte båt. Så seilte de noen år før de flytta hjem igjen og tenkte å kjøpe hus på nytt, men da var” husprisene heldigvis blitt så høye” at de kjøpte bobil i stedet. Så nå er de her i Almerimar.

En liten seilhistorie fra virkeligheten: Vi passer på en svensk båt mens svenskene er hjemme og tjener penger. En stor seilbåt 63 fot og meget vakker. Siste svenske som reiste hjem fortalte litt om skipperen. Ei stund hadde de bare vært to om bord. Det var bra for da ble det ikke så mye snakking – det var ikke alltid at kjemien stemte helt. Det kunne gå dager mellom hver gang det ble vekslet ord. Da kunne for eksempel skipperen si ”se en fiskemåke”. Kona til skipperen kom så om bord og var med en 14 dagers tid. Hun pratet desto mer, – hele tiden rant det ord ut av henne. Da ble skipperen om mulig ennå tausere og da sa han ikke engang ”se en fiskemåke”.

Selv om vi nå skal være ved kai noen uker, har vi nok å gjøre. I tillegg til at vi pusser båt har vi har et stort område rundt oss som vi skal se nærmere på. Blant annet skal vi til Granada og Alhambrapalasset og Albaicin. Vi har hengt opp adventskalender, men ellers er ikke jula spesielt påtrengede verken i butikker eller andre steder. Vi ser at det er juleting og juletrær noen steder, men de blir litt borte i sollyset. På et torv i El Ejido har de laget et kjempesvært juletre av røde julestjerner, og rundt treet spankulerer det hvite duer. (så ikke en eneste grå bydue der, nei). På søndag var det første søndag i advent og Trygve fylte 6 år.

Det gode liv i Armelimar [bilder]

2006-12-05T14:13:00.000+01:00

Trygve på 6-årsdagen sin

appelsinpiken

Alpurra i Andalucia

Lisboa - Gibraltar [sjuende brev]

2006-11-03T15:04:00.000+01:00

seilingsrute: Lisboa, Sinnes, Sagres, Lagos, Olhão, Cadiz, Cabo Roche, Barbate og Gibraltar

Det er 1. november og det er 27 grader i Gibraltar. Etter å ha reist i Portugal og Spania i to måneder kom vi plutselig til England igjen og vi tror at vi når som helst kan støte på noen hjemmefra. Det har vært sommer og varmt siden vi forlot Barbate i Andalucia på mandag, men nå går vi nok inn i en periode med mer regn og ikke så mye over 20 grader. Vi begynner så smått å forstå at vi må ta fram langbukse og langermet t-skjorte igjen. Men det jo ennå slik at vi spiser de fleste måltider på dekk og oppholder oss mest utendørs. Brynhild, Adas søster, overnatttet til og med i sovepose på dekk den helga hun oppholdt seg her. Hun var på chartertur i Costa del Sol og tok bussen til Vejer hvor hun ble møtt av Anne Berit, John Tore og Ada. Vejer er en liten fjellandsby med et slott, små butikker og hvitkalkede små hus. Vi anbefaler alle en tur dit hvis dere er i Andalucia. Gjør som Brynhild; ta en buss. Vi andre - Ada og John Tore - tok tog til Sevilla uka før, ruslet rundt i denne vakre byen en dag og tok et nytt tog til Huelva (uttales ”Velva” eller noe sånt og er altså en by i Spania, ved grensa til Portugal, og ikke i Finnmark - hvis noen skulle tro det). Huelva er en stor og moderne by med ei handlegate som kan slå ut hvilken som helst, og mange motebutikker. Vi skulle altså møte Anne Berit i Faro. Det vi ikke visste var at det ikke går busser mellom Portugal og Spania i helgene, men da fant vi Europcar Leiebilfirma og vi fikk henta Anne Berit, selv om Ada ikke hadde med førerkort og John Tore ikke hadde med pass. For de som ikke vet det så er altså Anne Berit en gammel nabo og venn fra den tiden vi bygde båt utenfor lærerboligen på Brensholmen. Hun stilte krav i byggeperioden om at båten skulle hete ”Anne Berit Tort og Svie”, men inngikk forlik og fikk en lugar oppkalt etter seg. Vi hadde en hyggelig lørdagskveld i Faro før vi dro tilbake til båten som da lå i Cadiz. Vi overlater til Anne Berit å skrive om dette. Hun kommer med eget reisebrev. Men Faro ligger i nærheten av det nå kjente stedet Olhão (se reisebrev fra Kari), og hit kom vi jo og hadde en uforglemmelig entre og påfølgende hyggelige dager sammen med våre venner fra Trondheim og Ørlandet. Men vi kan ta ting i riktig rekkefølge.

Vi dro fra Lisboa en tidlig morgen, vinket adjø til Ingjerd selv om vi var litt lei oss fordi hun dro så fort tilbake. Vi hadde en fin seilingsdag med alle seil oppe og vi kosa oss på dekk. Vi la til kai i Sinnes ut på kvelden og bestemte oss for å være der en dag, mest pga stranda like ved marinaen Sinnes er en trivelig by, men den vil antagelig ikke brenne seg fast i sinnene våre. Disse dagene var det uvær på Azorene, noe som førte til kraftige drag i sjøen langs kysten i Portugal. Vi sleit noen tau da vi lå til kai i Sinnes. Det er langt mellom havnene langs Portugalkysten og det fikk vi merke da vi rundet Sagres-hjørnet på Portugal (og på Europa). Vi fant ei kai som så vidt hang sammen i Baleira – gikk opp til byen og kjøpte pizza og en øltype som heter Sagres (veldig god), sovna og dro videre tidlig neste morgen. Noen damer som sto å fiska på kaia ble sure på oss fordi vi tok for mye plass. Vi var ikke da blitt vant til at man fortøyer båtene med baugen mot kaia og ikke med langsida til. Fiskeplassene på kaiene i Spania og Portugal er bortimot hellige, tror vi. I Nord-Spania og i hele Portugal sto det lange rekker med folk på alle kaier og moloer Det virker dessuten litt rituelt også - på den måten at alle ”eier” sine plasser- og det må være STILLE. Portugalkysten er fascinerende med sine bratte, vakre klippevegger ut mot havet, men uten de lune vikene og buktene vi finner på norskekysten.

Så kom vi til Lagos, en by som i følge John Tore er en eneste stor geriatrisk avdeling for rike briter. Vi var den minste båten i gjestemarinaen det døgnet vi lå der for en god slump penger. Vi skynda oss videre, for vi skulle møte Kari og Kolbjørn i Olhão. Vi skynda oss litt for mye, og gikk på grunn. Kolbjørn ringte for å advare oss samtidig som vi skjønte hva som var skjedd. Først prøvde vi å greie oss selv. Trygve ble fora med sjokolade for at han skulle holde seg i ro inne i styrhuset, han vil jo være med på det meste som skjer. Andreas og Gert hang ytterst på bommen, som vi svingte til side, for å endre tyngdepuktet slik at båten fikk litt vann under kjølen, men det var ikke nok. Motortrøbbel i Irland og mangel på hydralikkolje er ingenting sammenlignet med den følelsen Ada fikk da vi skjønte at marinepolitiet heller ikke greide å dra oss av. Men så kom lykken med noen unge gutter i en yderst liten taxibåt, og de dro oss av. Og jammen var de fornøyd etterpå over å ha bedre påhengsmotor en politiet. Vi elsker disse gutta den dag i dag. Men litt selvskryt, både skipper og mannskap gjorde det som kunne gjøres mens det sto på, og som Gert sa etterpå: ”Vi fungerer godt som team i krise”. Vi takker også Kari og Kolbjørn som ga alt der de sto på land. Båten fikk ingen skader, og for ordens skyld: Det var skipperen som stod til rors. Og vi forstår at det rystet hans far.

Da vi endelig lå fortøyd til kai og det var fredagskveld fikk vi besøk av en hyggelig mann på 85 år med et norskklingende navn og med utrolige livshistorier å fortelle. Han kunne mange språk, men ikke norsk. Vi var alle lyttende og fascinert. Han hadde ingen familie igjen, men foreldrene hans var en gang fra Trondheim. Han mista sin datter i Israel på sekstitallet, hun jobbet i kibbutz (ble drept) og hans sønn ble drept pga en eller annen forbindelse med Irakkrigen. Denne gamle og meget hyggelige mannen inviterte oss på middag dagen etter og tilbød oss sin egen båtplass (for rest of your life if you want). Han hadde solgt sin store yacht dagen i forveien og dessuten gått på grunn seks ganger på samme sted som oss). Han rusla hjem ut på natten etter flere snaps og vi så ham aldri mer. Vi spurte mange men ingen hadde hørt om denne mannen – med unntak av en kelner fra Mosambiquie (”Yes, that norwegian with that big red boat”) . Ja, ja fuglan veit!!!! Moro var det likevel.

Dagene i Olhão gikk fort i selskap med Kari, Kolbjørn og etter hvert Tormod. Strandturer, bilturer, kafebesøk og gode måltider Det vi alle ellers husker fra Olhão er hanens kykkeliky kl 5.00 hver morgen og de av oss som ikke våknet av hanen, ble vekket av en svisjelyd (svisj, svisj).Det var da blitt fjære sjø og folk var ute for å fange snegler, muslinger eller hva det nå er de graver etter. De rodde til kai og leverte fangsten på markedet. Det var også mange løshunder der. Hver dag klokka 11 svømte to hunder over sundet og stilte seg utenfor en kjøttbutikk. Sånn kan man overleve som herreløs hund og samtidig ha en kompis. Cadiz i Andalucia var neste stopp. Her lå vi i Puerto Amerika, en virkelig fin marina og kort vei til byen. Cadiz er en by som cadizerne hevder er grunnlagt av Hercules. I alle fall er det en veldig, veldig, veldig gammel by, grunnlagt før fønikerne, og senere romerne (som kalte den for Gades) kom dit, altså en av vest Europas eldste byer, kanskje den eldste(?). Trange gater, mange kirker og en historie som blant annet forteller om Spanias storhetstid p.g.a oppdagelsen av Amerika og den handelen som utviklet seg etter det. Ellers husker vi spesielt kattene i Cadiz, for i motsetning til de andre spanske og portugisiske byer vi har hvert, hvor det var mange løshunder, var Cadiz en katteby. For å komme til byen måtte vi gå langs en flott molokai med trapper ned til sjøkanten hvor folk sto og fisket. Her samlet det seg en rekke katter, svarte og blanke i pelsen. Av og til sto de som et sangkor nedover trappa og ventet på fisken. Kattene i Cadiz har gode dager, selv om noen manglet et øye eller et øre.

De to neste havnene var Capo Roche og Barbate. (se Anne Berits reisebrev som kommer senere). Anne Berit hadde flybillett fra Malaga og Ada og John Tore fulgte henne et stykke på veien (til Gibraltar). På tilbaketuren var vi innom Tarifa – en by som vi (spesielt Ada) falt pladask for. Den ligger like vest for Gibraltar og er også et kjent sted for surfere/brettseilere. Innafor bymuren fant vi et overnattingssted som heter La Casa Amarilla. De av dere som har tenkt å skrive bok anbefales å leie seg inn hos La Casa Amarilla. Ingjerd, du og mormor kan jo dra sammen. Den delen av byen som ligger innafor den gamle bymuren har et feministisk og ungt preg og på Cafe bar10 satt vi og mimret oss tilbake til 70-tallet og lurte på om dette var et et avglemt hippisted. Noe for deg også, nabo Åse, hvis du tenker på å ta deg en liten dameferie. (Gjør det !). Dagen etter dro vi med hurtigbåt til Tanger. Vi fikk ikke det samme forholdet til denne byen. Da er nok Ari Behn en større venn av denne byen. men Gert og Andreas har også planer om å dra dit, så kanskje det kommer mer om Tanger og Marokko i et annet resiebrev. Tross alt: Vi var innom 3 land og 2 verdensdeler i løpet av 2 dager ( da er altså Gibraltar regnet som UK).

Å komme til Gibraltar er som å komme til England igjen, på godt og vondt. Her er alle varer skattefrie, så da kjøpte vi billig diesel til båten. Gibraltar er ikke så stort, men de har det meste, til og med egen flystripe på grensen til Spania. I motsetting til Cadiz (som er en katteby), Portugal og Nordspania (som har en rekke løshundbyer), er Gibraltar helt spesiell som den eneste apebyen vi har vært innom. Trygve likte apene veldig godt, spesielt når de spiste appelsiner og hoppet opp på ryggen til folk, eller stjal veskene til franske damer. Gatene er fylt av taxfreebutikker, med billig tobakk, sprit og slikt. Her kjøpte vi navtex (værfax) og litt mer elektronisk leketøy.

Igjennom hele reisen synes jeg (Gert) at spanjoler og portugisere er veldig åpne og imøtekommende. Det er faktisk ganske stor forskjell på sør- og nordeuropeere, det er merkbart etter ca enn ukes tid på samme plass - når folk kjenner deg igjen. I Portugal finner vi de fattigste folkene i Vest –Europa. Etter at euroen ble innført, doblet alle prisene seg i tilegg, uten at lønningene gikk opp. Og her er klisjene: Portugisere synes spanjoler er arrogante, mens spanjoler misliker marokkanere, og briter (de som bor ved grensen til gibraltar). Andalusiere er ikke glad i Spania, bare i Andalucia, men liker Europa. Men vi liker både Portugal og Spania og folka der. Det er noe av det vi har funnet ut mens vi har reist. Nå står Middelhavet for tur, men vi skal bare oppholde oss i den ytterste delen, har vi funnet ut. Vi dropper Hellas og muligens Italia. De neste 2-3 mnd, skal vi dessuten finne oss ei vinterhavn å bo i. Vi håper vi får med oss Corsica og Malta før vi må snu.

Hverdager; Inger Reidun? Hva er det? I alle fall ikke det samme som hjemme og de vanlige travle dagene. Vi skal skrive litt om hvordan vi organiserer livet om bord i neste brev. Og Vegard, takk for hilsen. Hvem har lysbilder av sjøsettingen? Koselig å høre fra deg etter så mange år. (Vegard var Andreas sin kompis fra Brensholmen da de var mellom 4- 8 år). Hilsen til dere alle som følger med oss. Kommer du med en reiseskildring, Brynhild? Du glemte jo å skrive i loggen?

Trygve, Ada, Jonh Tore, Gert og Andreas

Lisboa - Gibraltar [bilder]

2006-11-03T15:03:00.000+01:00

Gutta koser seg på stranden

Capoche

Capoche også

Vejer

2006-10-21T13:51:00.000+02:00

Vi er nå i Vejer - en sjarmerende andalucisk by. Anne Berit og Brynhild er nå midlertidig ansatt som messingpiker.

Grunnstøtning i Olhão [sjette brev]

2006-10-02T14:37:00.000+02:00

Dette er et lite ekstra reisebrev skrevet i Olhão. Det handler om Ingjerds ankomst fredag kveld den 29. september 06.

Kolbjørn og jeg sitter på kaia og venter. Det er like før solnedgang. Det er nydelig med en kald pils. Vi vet at Ingjerd skal komme. Vi speider over alle sandbankene i Ria Formosa (deltaet som omgir hele den delen av Algarve øst for Faro) ut mot havet og mot et vakkert fyrtårn der ute. Det er varmt på kaikanten. Vi ser noen trålere komme. En og annen seilebåt er det også. Og i halv sjutiden lokal tid ser jeg to høye brune master der ute. ”Se Kolbjørn hvem som kommer der, er det dem?” sier jeg. ”Du kjenner vel riggen!” sier Kolbjørn bekreftende. Og vi følger de med blikket innover leden som ser ut som slalåmkjøring mellom bøyer inn mot havna. Vi sendte melding og sier at vi ser dem. Jeg syns det er et fantastisk syn og føler meg så berørt. Båten var da aldri så mektig da den lå til kai på Brekstad – tenker jeg. Jeg tar min røde genser og vifter oppi lufta for å markere velkomsten inn mot flytebryggene. Jeg ser Ingjerd snur og går rett inn mot en av flytebryggene. En portugiser sier til meg på dårlig engelsk at han må ikke gå der. Optimistisk prøver jeg å peke andre veien. Men da skjønner jeg at uhellet er ute. Ingjerd står på grunn på en sandbanke. Kaillan på kaia har skjønt det samme. De samler seg sammen og prater på et uforståelig språk som jeg gjerne skulle ha skjønt der og da. En hollender tar kontakt med meg og sier at de har 20 minutter på seg til å komme seg av grunn. Da har det flødd av så mye og det vil være minst 3 døgn før neste flo er like stor. Hjelp!! Vi ser at det jobbes ute på båten. Vi ser Gert og Andreas ytterst på bommen for å få båten til å legge seg over mens Jon Tore bakker. Det hjelper ikke. Det kommer sms fra båten om at vi må hente hjelp. Av cafeverten får Kolbjørn en lapp med anvisning om hvor havnepolitiet ligger. Kolbjørn sier at han drar dit. ”Du må finne en stor fiskebåt på havna som kan trekke dem av”, sier han. Vi løper av gårde og jeg klarer å trekke med meg en portugiser på min egen alder. Halvveis langs parken prøver han å trekke seg, men jeg beordrer han å følge med. Intuitivt skjønte jeg vel at jeg måtte ha en som kunne si mer enn HELP!!

Han overtar ledelsen gjennom parken og vi kommer også på trappa til havnepolitiet hvor Kolbjørn allerede står og ringer på. To politimenn kommer ut. Den ene stram og streng. Den andre mindre, smilende og brunbarket. Portugiseren forklarer. Jeg skravler sikkert i munnen på han og sier at de har 20 minutter på å berge dem. Det er vanskelig å huske, men jeg husker følgende replikk fra den ene politimannen: ”Calm down madam!” Jeg skjønte vel at her var det ikke rom for hysteriske damestemmer og tidde i tide. De lovte å komme med hjelp. Jeg takket portugiseren for hjelpen. Kolbjørn sier at han har jo sprunget fra regninga på cafeen så han går dit for å betale. Jeg rusler gjennom parken – men snubler og vrir foten. To personer kommer for å løfte meg opp, men da er jeg allerede på bena - hinkende tilbake til kaia der vi sitter sammen og bivåner neste trinn i operasjonen.

Politibåten utover til Ingjerd. De fester line i masta. Den trekker og trekker. Prøver igjen. Drar inn til skutsida. Ingenting hjelper. Det mørkner. Det kommer melding fra Ada om at dette ser håpløst ut. Så kommer en liten kjapp båt med påhengsmotor. Det er en taxibåt. Han drar i ei line han og. Så skjer underet. Der ser vi at Ingjerd igjen flyter og kommer seg av sandbanken hun står på. Folk rundt oss på kaia klapper. Jeg sender melding til Ada og sier at det alltid er litt drama i hennes liv. De blir eskortert inn til plass på gjestebrygga. Vi drar dit og ønsker velkommen til Olhão. Et gledelig gjensyn.

Kunne ha skrevet masse om resten av kvelden men det overlater jeg til Ada. Neste dag ankom Tormod med fly fra Oslo. Det skulle være overraskelsen. Må ellers si at Erna imponerer med sine kommentarer på bloggen.

Hilsen Kari

Med hjelp fra havnepolitiet og en lokal taxibåt trekkes de av grunn med feste i masta

På tur inn havna Olhão

Og på restaurant for sjømat

Samling av sjøfarere og gjester på dekk

Fruene møtes til et lite glass

Camarinas - Lisboa [femte brev]

2006-09-28T11:46:00.000+02:00

Vi (Ada og Ingjerd) sitter på uterestaurant i Lisboa, det er søndag ettermiddag, det er sol og varme, og vi har bare bra. Det kommer en tynn gatemusikant forbi med fløyta si. Vi kommer i snakk med han og får vite at han er en reisende og planlegger en tur til Norge (sier han, når han hører hvilket land vi kommer fra) for å jobbe noen måneder før han reiser til India. Vi anbefaler han Frøya og fiskeindustri ute å ane hva vi snakker om. Han har venner i Oslo. Han har hørt om jordbærplukking og snø. Ingjerd advarer han mot å komme til Norge for å tigge fordi det er for kaldt og hun mener at ha må ha en plass å bo. Senere kommer det ei gravid dame og ber om penger. Hun har det ikke godt kan vi se. Det er mange skjebner. Plutselig begynner det å regne, men vi sitter under parasoll og har det fremdeles bare bra. Salgsglade kinesere dukker opp og tilbyr deg en paraply og damen ved nabobordet spør sin mann ”Do you prefer a glass of wine or an umberella?” Mannen foretrekker, som oss, et glass vin til og vi blir alle sittende. Paraplydamen kommer litt senere tilbake og har solgt de fleste av sine paraplyer.

Vi har vært i Lisboa siden onsdag 20.september og her er det mye å oppleve og se. De unge har som vanlig utforsket natteliv, mens John Tore og Ada har vært på sigtseeing og maritimt museum. Trygve utforsker livet på og utafor kaia og har avansert i sine klatreferdigheter i riggen. Klatrestativene på lekeplassene vi oppsøker må være svært utfordrende hvis de skal falle i smak. Han bruker ellers mye tid på å finne ut hva ord betyr på biler og plakater i tillegg til at han er den som legger merke til underlige veggmalerier og performanceartister (og hundebæsjen). Han har nok fått en bevissthet rundt at det finnes mange forskjellig folk og at det går an å gjøre mye rart. I Lisboa ble han veldig fasinert av gatemusikanten som hadde en hund på skulderen (se bildet ). Vi tror, Roald, at du har rett når du sa at alle femåringer burde hatt et år på ei skute. Trygve som var veldig sjenert og tilbakeholden før han reiste er nå i ferd med å bli mer åpen og utforskende i forhold til andre, både overfor andre barn og voksne. Og dette er et av våre mål for reisen

Lisboa er som alle andre storbyer et sted du må oppsøke flere ganger for å få med deg en del av byens sjel. Det er en spennende by som vi absolutt vil anbefale en reise eller to til.

Siden Camarinas har vi seilt mer eller mindre sakte sørover. Første stopp ble Muros. En liten fiskeby med et annet preg enn Camarinas. Her er det mange utekafeer og flere turister, smale gater og trapper. Her var det vi fikk den førtse virkelige følelsen av å være på sørlige breddegrader. Her var svært varmt og vi fikk prøvd vårt hjemmesydde solseil for første gang

Etter et par dager dro vi videre til Vigo. Dette er en stor by med en dyr marina og pågående bemanning – Det lyste profitt profitt lang vei. Vi la oss ved en fiskebåt med havnepolitiets velsignelse. Vi var 2 dager i Vigo. Ada fikk klipt seg for 80 kr. (John tore klippet seg selv og sparte dermed penger. Ada ble fortvilet, dette måtte han jammen ikke gjøre flere ganger). – vi fikk handlet masse grønnsaker og frukt på et marked – bl.a en del druer som kanskje hadde med seg en del mygg. I allefall var både Gert, Trygve og Andreas oppspist av mygg neste dag. Vi fikk sett for lite av Vigo, men vi skal jo tilbake samme vei, så vi får se om vi drar innom igjen. Fiskene fikk druene og vi seilte videre til Bayona som ble siste stoppested før Portugal. Her vrimlet det av norske båter i en stor og flott marina. Her traff vi Patria, Paulie og Nano, og Patria skal (med mannskap fra Skrova og Lødingen) til Middelhavet som oss, men har tenkt å være ute i 2 år. Nano og Pauline skal til Karibien.

Etter to dager her dro vi videre til Vianna do Castelo og vi var i Portugal uten gjesteflagg (fikset nå).Vakker by hvor vi kjøpte store safranboller på markedet en tidlig formiddag til Trygves begeistring. Virkelig en flott by som vi også ønsker oss tilbake til. Alle disse stedene har mye historie, slott eller festninger,vakker arkitektur og mange monumeter og man må ha tid til å se. Ikke alle fikk sett denne byen pga søvnproblemer, det var mye tåke på denne etappen og vi gikk for motor, (vi hadde kontakt med Patria og Pauline over VHFen). Inne på havnen ble vi møtt av mange surfere som hadde god flaks med bølger og vind denne dagen. Spreke folk, må jeg si.

Leixoses utenfor Porto (3 kvarter med buss inn til Porto) ble det første stedet vi var i mer enn 3 dager. Her slo vi oss ned ei lita uke. Her fikk vi stifte bekjenskap med det portugisiske byråkratiet for første gang. Etter å ha vært på reise gjennom 3 land utenfor Norge uten å vise fram et eneste papir eller pass måtte vi nå levere full pakke! Skjema måtte fylles ut og skipperens pass ble kopiert. Det samme ble båtens identifikasjonspapirer og vi sendte en god tanke til Gudolv på skipskontrollen i Bodø som hadde tipset oss om dette og veiledet oss i papirskjemaveldet. Siden har vi blitt vant til dette, så nå har vi samlet alle pass og papirer i en fin dokumentmappe som vi drar fram straks vi får beskjed – og det får vi. Dette er meget alvorlige menn i uniform og pistol i beltet. Og om de ikke akkurat er muntre så er de korrekte – det skal de ha. En skipper må ikke komme med små lystige kommentarer underveis. Men fin badestrand hadde de her – like ved marinaen. Så her ble noen solbrente og noen brunere. Ingjerd kom på her med bla skolebøker til Gert og regninger til oss andre.

Så gikk ferden videre til Aveiro – et sted som etter ryktene skal ha en viss likhet med byen Venezia i Italia – og friske og freidige som vi er fortøyde vi ved en fiskebåt sent en kveld. De unge gikk for å finne en matbutikk og skipper og messingpike trodde de skulle slappe av på dekket med en pils, men plutselig svingte havnepolitiets bil opp og ut hoppet to MEGET alvorlige menn. Bredbent og sheriffaktig fikk vi vite at dette på ingen måte ikke gikk an. Vi fikk anvvist plass i ei bøye litt lenger ut i havna.” This is the only place” ...Vi fikk til nød lov å ligge i ro til vi hadde fått resten av mannskapet ombord. Disse ble nå alarmert pr.mobil med beskjed om å skynde seg. Det var ok å ligge i bøya, selv om vi strevde litt med å finne den og det ble lite pilsing og handling og vi dro videre tidlig neste dag uten å være i land.

Da ble dessto Figueira de Foz et veldig hyggelig bekjentskap. En sjarmerende by med lite turister men som har preg av å ha vært en turistby i tidligere tider (60- 70 -80tallet ) Her gikk vi på restaurant lørdag kveld for å feire Ingjerds fødselsdag – noe forsinket. Her lærte Trygve og vi andre å si takk på portugisisk. Oppgradering av språkkompetansen skyldes stort sett at Ingjerd har kommet. Noen av oss (egentlig bare Ada) forveksler dette ordet obrigada med bravida – (sannsynligvis pga en yrkesskade fra 2002-03)

Nabobåten her hadde norsk flagg og vi trodde dette var nordmenn på langtur, men Randi og Erik er fastboende og har bodd her i 5 år, flytta fra Bergen og Austevoll. Her fikk vi med oss mye lokalkunnskap og det ble omvisning i hverandres båter, De har en veldig fin båt som de har jobba mye med.

I Nazaré fikk vi se en kjent båt. Bonanza med eier Ole fra Stokkøya bodde i båt i Trondheim samme høst/vinter som Ada og Ingjerd bodde i Kanalen i båten. Så lå altså Bonanza her i en liten kystby i Portugal. Vi traff ikke Ole, han er i New York, men i neste by Peniche traff John Tore Oles kompis Bent, så hilsninger er nå forhåpentligvis brakt videre. Av Bent fikk vi også noen gode råd og utvekslinger om klippfisk, båtliv også videre.

Oppholdet I Lisboa ble avsluttet med en tur helt sør i byen for å bivåne et kjempesvært fyrverkeri - Det var virkelig stilig og hele begivenheten hadde preg av folkefest, Klokka ble 02.00 før vi var tilbake i båten. Trygve syns det var litt skummelt med alt som sa pang, men i dag morges ville han at vi skulle skyte opp flere raketter.

I stedet for raketter blir det lange etapper ute på sjøen noen dager framover. Det er langt mellom havnene her, så i morgen tar vi farvel med Lisboa og Ingjerd som drar tilbake til Oslo og Norge. Hun har funnet ut at hun egentlig er en landkrabbe av beste sort, og vi skal til Faro å møte Kari og Kolbjørn og litt senere Anne Berit.

Camarinas - Lisboa [bilder]

2006-09-28T11:43:00.000+02:00

Dublin - Camarinas [fjerde brev]

2006-09-09T01:48:00.000+02:00

Det er søndag morgen i Camarinas og vi har vært her siden fredag kveld da vi kom inn etter 8 døgn på havet. I dag skal vi på stranden. Camarinas er en liten koselig landsby med lite turister men hvor alle kjenner alle. Alla barna og alle konene på markedet. Og så har de siesta fra 12- 15 og da er det veldig stille her. Da vi gikk tur støtte vi på et esel som dro plogen i potetplukkinga ,og like etterpå kunne vi gå inn på en moderne internettkafe. For oss er Camarinas et slags møte med det gode liv. Etter at vi kom inn til havn fredag slappet vi av med en whisky på dekk før Gert og Andreas dro på land og ble der til tidlig morgen , mens de gamle slokna i køya. Trygve var sovnet for lengst da. Det er veldig spansk her, tror vi. Koner med grått langt hår i hestehale og kledd i sorte kjoler. Barn som løper omkring og kjenner hverandre godt. Stier med bregnekledde steinmurer og smale steinbelagte gater. Det føles som vi går inne i en roman (sier Ada). Her er det mange små løshunder, noen av de kommer og bjeffer på deg. Vi ligger ved siden av en sardinfiskebåt og her får vi ligge i ro til mandag morgen. Spanske fiskere får ikke lov å fiske i helgene.

Vi reiste fra Dublin ei uke etter det vi hadde planlagt pga motortrøbbel. John Tore bodde i motoren i flere dager. Vi prøvde å bestille ei toppakning fra Norge hvor vi traff på en hjelpsom forhandler og som skulle sende delen med fly til Poolbeg Yachtclub hvor vi lå for kai. Dagen etter ringte han og beklaget at han ikke fikk sendt den pga økt beredskap på flyene. Han prøvde seks fly før han ga opp. Scotland Yard hadde avslørt de skremmende planene om å sprenge flere fly i lufta. Elementært, min gode Watson. Med heldigvis fikk vi etter iherdig leting tak i samme motordel, som ble sendt fra England.

Innimellom var vi selvfølgelig turister i byen, og vi deltok på en sangaften på Yatchcluben med karaoke og irske folkesanger. De lignet mye på andre fester vi har vært med på. Det spesielle derimot var at når festen var slutt reiste alle seg og sang den irske nasjonalsangen. Det er tradisjon etter slike fester mange steder, fikk vi høre. Vi kunne mange av de irske sangene. Dublin er en by med et bevisst forhold til estetikk. Trygve likte best skulpturene av harer. Det var utrolig mange av dem. Bloody hares som en taxisjåfør sa, så han var vel ikke så begeistret.

Endelig gikk ferden videre først til Wicklow og videre til Arklow. Fine seilingsdager og vi lærte etter hvert å ta hensyn til medstrømmen slik at vi fikk litt fart. Så kom vi til Kilmore, her var det stappfult med båter, men vi fikk ligge ved siden av en hyggelig fisker, og før vi hadde fått fortøyd hadde havnefuten kommet om bord og skulle ha 40 euro i havneleie for ”the piratship”, men han reduserte raskt ned til 25 ved ta av noe på lengden da vi lurte på om vi fikk vann og strøm fra marinaen som lå på andre siden av havna. Han var enig i at det ble litt vanskelig. Han slo jammen til og med den gamle saltvannsfuten i Brønnøysund i sin nidkjærhet (den nå for lengst pensjonerte). Kilmore var hobbitenes hjemby. En by med små hus med stråtak. Her fant vi også ei fin strand til Trygves glede. East Dunmore var også et idyllisk sted. Her lå vi en ekstra dag og vi planla å ta buss til Waterford- en by som opprinnelig ble grunnlagt av vikinger, Men før vi fant bussen, fikk vi haik med en båt som skulle gå opp elva til New Ross, så kunne vi ta buss til vikingbyen derfra, Det gjorde vi, og vi fikk en meget flott turopplevelse på elva med den fargerike båten Joanna Maria og en pratsom, og etter hvert forsto vi, en noe fuktig skipper. Han var en flink guide, og hadde vokst opp her, men da han skulle legge til kai i New Ross ble vi noe bekymret da han dunket hele båtsida inn i kaia. Men blid og fornøyd tok vi farvel og var turister, både her og i Waterford. Det eneste preget av vikinger vi så her var vikingeskipet på lekeplassen, og et modernistisk(?) glass/kunstverk, som skulle forsestille et vikingeskip. Byen var stor, flott og moderne.

De irske småbyene hadde et felles preg i at det var lite supermarkeder, men mange små spesialbutikker; slakteren, bakeren , frukthandler osv, ja et koselig hobbittland egentlig. Og så selvfølgelig fish&chips-boder (eller engelsk restaurant som Andreas kaller det). Vi kom til Kinsale som var vårt utgangspunkt for overfarten til Spania. Vi vasket klær, handlet mat, olje og andre nødvendige reservedeler til motoren. Så spiste vi vår siste fich&chips pakket in i gråpapiret og dro i vei kl. 17.00 torsdag kveld – sikker på at vi skulle heise seil i fin nordvestvind etter at vi hadde kommet oss ut på havet. Det var her vi fikk vår første overraskelse. Her blåste det frisk sønnavind og bølgene ligna på Statthavet på sitt verste. Vi skjønte fort at her ville ikke seil hjelpe og vi måtte satse på motoren. Og vi rullet og stampet oss gjennom natta. Vi delte inn vaktene i 3 timer med 2 på hver vakt. Andreas og Ada delte si fellesvakt inn i ei halvtime ved roret og ei halvtime pause. Ved rattet måtte vi konsentrere oss sterkt for å holde båten på rett kurs med øynene på kompasset hele tiden. Så merket vi at en oljekanne hadde veltet, og spilt olje ute på dekk. Siden det var mørkt, ble det oppdaget av Andreas som tråkket barfot oppi det, idet han skulle ut og sende røyksignaler. Den finast parfymen (altså lukta tå olje å sjø) blei dråpen, og fikk Andreas til å la middagen fra den dagen få fare. Ada henga seg fullstendig til apatien før hun gikk til rattet igjen. Gert og John Tore hadde det ikke lettere. Slik gikk natta og dagen etter: Det rullet såpass at vi ikke engang fikk kokt oss kaffe, men vi klarte å få i oss litt frukt. Trygve satt stort sett på fanget og syns det var fabelaktig moro med så mye karusell. Han er den mest sjøsterke vi har møtt på. Til oppmuntring fikk vi stadig besøk av flokker med delfiner.

Ut på dagen snudde vinden og vi kunne ha opp fokke, mesan og jager, og stoppe motoren. Vi rullet mye og seilte sakte gjennom natta. Dagen etter roet det seg såpass at vi ble i stand til rydde opp i kaoset og lage litt mat. Gjett om den kaffen smakte! Etter hvert ble det riktig fint og vi kunne oppholde oss på dekk og vi kunne ha alle seil oppe. Vaktene ble roligere og vi behøvde bare å være en i gangen, men John Tore sov i stresslessen disse nettene – klar til å rykke ut når nattevakta kalte til nye ”godnatthistorier”. Det ble noen av disse. Tredje natta trodde vi skulle gå greit, Vi hadde seilt fint hele ettermiddagen og besluttet å seile med 3 seil og vi tok ned storseil og toppseil. Og det var lurt viste det seg i ettertid. Skipperen la seg klokka 20.30, men ble vekt 23.30 Vinden og bølgehøyden hadde økt kraftig og vi fant det fornuftig å ta ned jageren. Dette lignet ikke på Statthavet. Vi krøp på alle fire omkring på dekk og dro inn og fortøyde seil til rekka. Det har sikkert vært et merkelig syn hvis noen hadde sett oss. Klokka fire på natta måtte fokka ned på grunn av at den var begynt å revne. Vi seilte ikke særlig langt den natta heller. Bordet i styrhuset brakk i 2 da messingpiken mistet balansen et øyeblikk, messingpiken glemmer aldri denne natta.(Bordet ble reparert dagen etter).

Resten av turen gikk veldig fint. Ada reparerte seil med tett kastesting, sole skinte, delfinene hoppet rundt og muntret oss opp, og alle ble glade og blide og vi hadde bakt potet til middag. Trygve sto i baugen og sang sanger fra kaptein Sabeltann og vi vet nå at det er best å bøye seg i støvet for den mektige Magakahn (og når den sangen synges, må vi andre kore: ”Bøy deg i støvet – bøy deg i støvet – for den me-kti-ige Ma-ga-kahn”). Ved et delfinbesøk jublet Trygve i ren glede, hoppet opp og ned og sa: ”mamman min sitter nok opp i himmelen og ser at jeg står her og ser på delfinene!”

En dag fikk vi kontakt via VHFèn med en gjeng i en robåt: Team Hesco (eller lignende). De hadde rodd fra New York og skulle til Failmore i England. De var på en ekskursjon. Vi lurte på hvordan de hadde hatt det i kulingen, men glemte å spørre. Det finnes mange Børge Ouslandere, skjønte vi. Både de og vi fikk etterpå en fersk værmelding fra en nederlandsk marinefartøy som var på vei til Wilhelmstone i Curaso (nederlandsk koloni) Det var ei hyggelig værmelding som også stemte. Vi fikk høytrykk og fin vind, og kunne nyte vakre soloppganger og solnedganger og fin og klar stjernehimmel. I det hele tatt så gikk det an å leve ute på havet igjen. Den siste dagen ble det blikkstille. Ikke akkurat førsteønske, men mye behageligere en kuling og monsterbølger. Så fikk vi mobilkontakt med land igjen, sendte meldinger til (kanskje bekymra) familie og venner og seilte inn i tåkehavet og til slutt inn til vakre idylliske Camarinas. (Her hadde du funnet sommerhuset ditt, Brynhild).

- John Tore, Ada, Gert, Andreas og Trygve

Dublin - Camarinas [bilder]

2006-09-09T01:33:00.000+02:00

Klesvask i Kinsale

John Tore i hardt vær på Biscaya

Til alle som har vært bekymra

2006-09-01T21:12:00.000+02:00

Ei revna fokka
To knuste koppa
Litt forslåtte kroppa

Men båt og mannskap holdt. Nå skal vi i land og spise noe godt. Camarinas om et par timer.

Dublin fortsatt

2006-08-14T16:18:00.000+02:00

Stakkars oss. Vi er fremdeles i Dublin. Fikk vann i oljen og må skifte en motordel. Vi vet mer om et par dager. Ligger ved Pulbeg Yatchclub. Koser oss allikevel. Dublin er en fin by.

-Ada

Fort Augustus - Dublin (tredje brev)

2006-08-08T17:43:00.000+02:00

Siden sist har vi hatt mye regn og dere hjemme mye sol. Sånn er det - likt fordelt - i alle fall foreløpig

Kanallivet var såpass behagelig at vi bestemte oss for enda en kanal – Crinankanalen. Den er 9 n.m og her må vi være våre egne slusevoktere på de fleste slusene. Vi slipper et urolig havstykke ved å passere gjennom denne kanalen. Men etter siste sluse i Caledoniakanalen dro vi til byen Oban. Der var vi ei helg. Vi besøkte bl.a Oban Wiskeydestilleri hvor vi lærte at det å lage wiskey er en omstendelig prosess. Mange små plasser har sine egne destilleri og sine egne merker. Bl.a merket Oban og Ben nevis. Sistnevnte er oppkalt etter Skottlands høyeste fjelltopp (ca 1300 m).

Etter å ha proviantert i Oban la vi trøstig i vei over mot Crinan. Etter en småruskete tur kom vi fram og holdt på å tørne rett i første uåpnede sluse før John Tore skjønte at noe var fryktelig galt. Båten lystret ikke ordre og nektet å reversere. Han fikk svingt unna og etter noe handlingslammelse og panikkopptreden blant resten av oss ga skipperen ordre om å gjøre klar for ankerslipp. Det var heldigvis ganske grunt der. John Tore for som en jojo mellom motor og dekk og fant heldigvis feilen fort. Det var lekkasje på hydralikkpumpa og heldigvis hører hydralikkolje med blant de 1000 tingene som skal være med i en båt. Vi slapp å slippe anker også, men det var rimelig nervepirrende en stund – også på grunn av et skjær like ved. (Vi var faktisk heldige som ikke støtte pa det skjæret!!).

Så ropte vi opp slusevokteren på radioen, men fikk intet svar. Etter hvert ble slusa åpnet allikevel og vi fikk komme inn. Å hvilken god følelse og hvilken vakker havn!! Vel inne fikk vi vite at slusevokter hadde hørt oss, men vi hørte ikke dem. Men nå fungerer alt igjen – og det er faktisk det eneste uhellet vi har hatt så langt (bank i bordet)- Så ble det regn, regn og regn ...

Vi brukte 3 dager gjennom Crinan. Dette er en veldig smal kanal og det var bare så vidt plass til vår båt. (Se bildet) Vi kunne stå på dekk å plukke blomster fra kanalbredden. Men vakkert var det.

Slusevokterne var stort sett et svært hyggelig folkeslag - De så ut som de alle var i slekt. Men en eldre kar var tydelig lei hele jobben og alle dumme spørsmål fra like dumme turister. Han hadde hengt opp en plakat der han hadde skrevet opp alle spørsmål han får og svar. For eksempel: Is this your house? Answer: No. It isn`t. Andreas mente da at vi kunne gjøre det samme. For eksempel: Is this a piratship? Answer: no, it isn't. Have you bild it yourself? Yes, I have osv. Andreas er egentlig glad i å prate med folk så det ble ingenting av.

En annen sur gammel kaill som bare ville ha båten som han var betalt for å guide igjennom slusene ville absolutt være først, først prøvde han på en snikmanøver, og kom forbi oss, folk på land klaget over denne kaillen som bare fortsatte å være frekk og lurte på om det var våre sluser.

Gert og Andreas ble etter hvert drevne i å åpne og lukke sluser og var på slutten med på å hjelpe andre båter gjennom.

Turen gikk så til en by på vestsiden av Kintyre - Campbeltown. Dette var en virkelig fin dag på sjøen. Vi seilte i frisk bris med jager, fokke og mesan oppe. I Campbeltown var vi en ettermiddag og ei natt. Vi gikk bl.a på restaurant for å feire Gerts bursdag. Her lå også kontoret til det britiske svar på Redningsselskapet.

Så gikk turen videre til Ardglass helt sør i Nord-Irland. Blankstillesjø og disig vær. Vi gikk for motor hele dagen og kom sent in til havn. La oss utenpå noe skitne fiskebåter (det er en helt annen standard på fiskebåter i Norge – tror verken Aud eller Jorunn ville satt sin fot i disse båtene vi lå ved – verken i Oban eller Ardglass). I havna møtte en flokk seler oss. John Tore trodde den første var ei blåse. Trygve lå og sov så han gikk glipp av denne opplevelsen og morgenen etter var selene dvaske og nesten urørlige, så Trygve ville heller se etter hai. I steden for hai ble det lørdagsgodt fra Sparbutikken på land. Disse butikkene finnes overalt på vår ferd, men de har stort sett et preg av norsk storkiosk. Mye kjøttdeig og kylling.

Stille sjø og mye motvind igjen så motoren ble brukt hele dagen og vi bestemte for å dra like til Dublin. Det eneste spennende som skjedde på denne turen var at vi oppdaget en blindpassasjer, av merket due. Den brukte tydeligvis vår båt til rekreasjon mellom flyveetappene. Vi prøvde å lokke den med mat, men duer spiser kanskje ikke mens de reiser? Etter 11 timer gikk vi inn i Dublins lange og godt merkete havn. Det var mørkt og vi fant fort en ledig kai ved e hyggelig marina. En flokk unger kom springende for å se på piratskipet. Vi ble veldig godt mottatt av en rødhåret ung mann som viste seg å være manager for marinaen og båtklubben. Alt var vel inntil vi fikk høre prisen. 3,5 euro pr meter båt pr døgn . dvs ca 350 kr pr natt! Vi dro etter en dag og ligger nå lenger oppe i byen helt gratis. (I alle fall har ingen vært her å krevd penger). Dagene i Dublin skal vi bruke til å slappe av, sitte på kafe, drikke vin og skrive reisebrev og tenke på dere.

Hele manskapet har det veldig bra, selv Andreas som er blakk og venter på studielån. Trygve venter på tante Ingjerd. Han lekeringer til Ingjerd hver dag for å forsikre seg om at hun kommer på i Spania. Til alle dere som har spesiell omsorg for Ada, så kan hun berolige dere med at hun slapper av og at ryggmusklene har kommet seg. Arbeidsfordelinga fungerer bra og vi har jevnlige funkemøter hvor ting blir tatt opp på en saklig måte så vi slipper foreldre/barn-relasjonene. Trygve har en god utvikling på alle områder. Han finner på leker selv. Vi har lite leker med (med vilje). For tiden er det mye rollespill og drama (Eventyr og egenproduserte). Men klatring er fremdeles yndlingssporten (se bildet) og han er et yndet fotoobjekt for andre turister som vandrer forbi. John Tore, Ada og Trygve gikk tur en dag til en vakker bro (som i Brødrene Løvehjerte). Der under var trollet og vi lekte Bukkene Bruse. Den største måtte gå først og den minste ville ikke gå uten å holde i handa på begge de to andre. Trollet var heldigvis ikke hjemme (Det er tryggere å leke bukkene Bruse med bommen på masta som bru)

Vi har nå ca 160 nautiske igjen før Kinsale som er vårt siste sted før Biscaya. Kinsale ligger ved byen Cork på sørspissen i Irland. Neste brev kommer fra enten Spania eller portugal, men vi sender sms-er til bloggen underveis. (Wiskyen er ikke drukket opp, Helge).

Takk for alle kommentarer på bloggen. Vi håper dere fortsetter med det. Vi greier ikke å svare så ofte, men vi prøver når vi er i nærheten av internett.

Fort Augustus - Dublin [Bilder]

2006-08-08T17:05:00.000+02:00

Trygve i masta

Klatremus 1

Klatremus 2

Innseiling til Dublin

Helmax bak oss i Caledoniakanalen

Gert og Andreas sluser oss trygt igjennom

Dublin

Crinan

Dublin, Irland

2006-08-06T13:02:00.000+02:00

Vi ankom Dublin i går kveld etter å ha gått 2 dager for motor. Enten har det vært vindstille eller motvind. Det regner i Dublin og vi blir her noen dager.

- Ada

Crinan, Skotland

2006-08-02T14:39:00.000+02:00

Vi ankom Crinan i går ettermiddag. Idyllisk sted. Litt drama ved ankomst fordi vi plutselig mistet motorkraft bakover. Det var nært et skjær så vi gjorde klart til ankring, men John Tore fant feilen (hydralikk lekkasje)etter noen hektiske minutter. I tillegg streiket VHF-en, men alt gikk bra til slutt takket være en dyktig skipper. Den dagen ble det ankerdram etter fortøyning.

- Ada

Marstein Fyr - midtveis i Caledonienkanalen [andre brev]

2006-07-31T14:43:00.000+02:00

Varm dag ved Fort Augustus midtveis i Caledoniakanalen. Det er 26 grader i skyggen og vi tenker på dere i Nord- Norge som etter det ryktene sier, bare har regn. Vi soler oss og leser dårlige romaner i dag. Dette er andre hviledag etter Bergen. Turen over Nordsjøen startet dårlig. Mye rulling i mange timer, og noen ble grønne i maska. Ut på natta roet det seg og vi opplevde en vakker solnedgang og soloppgang. Vi brukte 4 døgn over Nordsjøen. Første og andre dag gikk greit, vinden ble etter hvert rolig. Tredje natt ble det stille, da lå vi midt mellom Heimdal og Frigg plattform og bare rekte nordøst. vi brukte bare motor; Litt vind - vindstille – litt vind ... Vi tok bilder og tenkte på Frigg som mønstret av i Bergen. Og hele det siste døgnet gikk vi for motor. Men Nordsjøen var altså en positiv opplevelse. Mange borerigger der. Vi kom for nært en på britisk side og ble ropt opp på VHF`en og vi var ”very sorry, very sorry, sir!”

Det er en unik opplevelse å seile på nesten stille hav om natten. Vi tror ikke vi har opplevd slik stillhet før. Bare hav og lyden av bølger som slår mot skutesida og seilskuta som knirker. I mørket blir dette veldig spesielt. Det var lite trafikk – bare noe trålere som lot som de ikke så oss og som vi måtte rope på. Lurer på hvorfor de er så sure på oss seilbåter?

4 dagen fikk vi selskap av en flokk delfiner som lekte rundt båten. Dette var meget populært hos både store og små. Vi kranglet litt om det virkelig kunne være delfiner og måtte konferere med Jarl på land (han som vet mest om natur i familien). Han kunne fortelle at delfiner drar på sommerbesøk hit til Skottland og dermed tror vi det vi så. I ettertid har andre båter fortalt om samme opplevelse. Noen har sett dem bare noen sjømil ut fra Stavanger.

Inverness var en mye større by en vi hadde trodd. Her har vi nok gjort for lite research på forhånd. Andreas og Gert var sjokkerte over at alt stengte kl. 24 en lørdagskveld, pga. ”portforbudet”, som visstnok gjaldt for hele UK. Ingen gatekjøkken – ingen nattklubber. Hjelp, hva slags land er vi havnet i? Ikke rart uttrykket ”nanny state” kommer herifra. Ellers fikk deler av mannskapet med seg ”Highlands games” og pubbesøk med sekkepipekonsert, mens andre gikk en lang og koselig spasertur på vakre skogstier langs kanalen, Highland games var mest et tivoli, kombinert med sleggekasting og tømmerstokkkasting. ADVARSEL: for alle som tenker å reise til UK, pass på! Finn en nattklubb før kl 12, ellers kommer du til å oppleve litt av et kultursjokk, med politibiler igjennom gatene og politi på hvert gatehjørne, og mat får du heller ikke kjøpt, de stenger nemlig halv ett!

Vi har fått ny flaggstang i år. Den gamle var for nært blokker og tau og det gjorde at flagget satte seg fast og gjorde det vanskelig å få ned seil. Nå trodde vi at problemet var løst, men den gang ei. Vel i havn i Inverness måtte Gert i båtsmannstolen og ble heist opp i masta for å løse flagget. Trygve syns dette virket både skummelt og spennende. Det synes han også at et besøk på Urquhart castle var , men tødde opp etter hvert og torde til og med å se inne i fengselet. Der satt det en fange som lignet et norsk troll. Kummerlige forhold for fanger i gamle dager, gitt!

Trygve trives ellers veldig godt på båten og det er først nå han ser noen mening med å gå på land. Han har et forslag til egen reiserute, han mener vi skal dra til spania - så Haugesund og til slutt til Australia og han vil gjerne at Tobias, bestekompisen fra barnehagen, skal være med. Han underholder seg mye selv med å klatre i rigg, bade i stampen på dekk og bruker ei blåse som hoppeball. Så har han veldig omsorg for svaner og ender. En dag forsvant halve brødet vårt! Aller best liker han å seile. Han sovner som en stein hver kveld og er glad og fornøyd. Han gleder seg til tante Ingjerd kommer om bord.

Å sluses gjenom kanalen er spennede. Her må du være topp kosentrert på oppgaven og hale inn tau etter hvert som vannet stiger. Det er her vi har truffet flere norske båter. Vi har hørt at det er 17 norske båter på tur. Vi har møtt "Helmax" fra Ålesund og "Ida" fra Trondheim, men vi lurer på hvor "Loffen" er? To unge gutter i en liten seilbåt som vi møtte i Måløy. De skulle samme vei som oss - i allefall fram til Sør-Portugal.

Nå ligger vi midt i caledoniakanalen, Loch Ness ved Fort Augustus, det er ”Nessie” kosedyr i hver eneste butikk, og noe kan man trykke på så spiller den sekkepipe! Men Nessie selv har vi ikke sett, tror vi(?)

- Ada, John Tore, Andreas, Gert og Trygve

Marstein fyr - midtveis i Caledoniakanalen [bilder]

2006-07-31T14:08:00.000+02:00

Selskap av Delfiner

Bildetekst

Bildetekst

Gert i masta

Gairloch, Skotland

2006-07-28T02:21:00.000+02:00

Vi er nå på det kjente stedet Gairloch. Ferden går utmerket og over all forventning. Bare myggen er et minus. Veldig varmt. Vi har hatt følge med "Helmax" det meste av dagen. Vi har vært innom sju sluser i dag og er nå på vei ned kanalen. Port William i morgen.

Vi møtte en seiler i dag som mente at vi har vært her for ca 10 år sida. Han visste en del om båten, men vi tror han tenker på "Origo" som er ganske lik vår båt (selvbygd der den også), for vi har jo ikke vært her før.

-Ada

Loch Ness, Skotland

2006-07-27T04:03:00.000+02:00

Er nå i Fort August, en ordentlig turistplass (med mye høyere priser på alt), i enden av Loch Ness. Skal gå videre gjennom noen sluser i morgen. Skottland er fint, ligner mye på Norge, ikke bare med natur og rent vann, men også i det å finne på rare avgifter og høye priser, (myten om at skottene er grådige stemmer, eller man kan kanskje si det litt penere, og si de er kreative når det kommer til å finne måter å tjene penger på)

- Andreas

Caledonienkanalen, Skotland

2006-07-25T15:49:00.000+02:00

Vi startet på Caledoniakanalen i går og overnattet i Urquharrt bay. I dag ankret vi opp ved slottet med samme navn. Vi har holdt utkikk men ikke sett Nessie

- Ada

Ørland - Bergen [første brev]

2006-07-19T08:36:00.000+02:00

Onsdag 12 juli ankom vi Bergen etter å ha gjennomført første etappe – absolutt ikke etter målsettinga som var rolig ferd; ikke stress- mye seiling. Den ble mer preget av at det var en ren transportetappe med motvind og bare motorbruk. Ikke et seil oppe med unntak over Stadt da vi brukte jager og mesan som beroligende middel (seil oppe fører til mindre rulling). Dagene på sjøen er lange. Vi kommer seint i havn nesten hver dag og Trygve spør ennå når han våkner om hvor vi er nå- vant som han er blitt til å våkne på et nytt sted hver morgen. I dag undret han seg hvorfor vi fortsatt var i Bergen. Vi burde jo hvert i Skottland nå? Han har så rett, men det er visstnok ikke uvanlig at det er mye stress i starten for langturseilere.

4. juli kl 21.00 kastet vi loss og forlot Ørlandet - 4 dager forsinket... Andreas, Frigg (11 år, gjest) og Magnus (13 år, gjest) fikk ansvar for innkjøp og gikk nesten amokk på Mega Brekstad. Vi sliter ennå med underskudd på matbudsjettet, men vi har hatt sjokoladepudding til dessert mange ganger. Over Nordsjøen blir det derfor bare stormsuppe og kaffe. Og litt rosiner til nattmat.

Gjestemannskapet Frigg og Magnus har nå reist hjem til henholdsvis Ørlandet og Mo i Rana. De er noen historiekunnskaper rikere i tillegg til at de har lært at livet kan arte seg forskjellig fra deres eget. Vi ser og opplever mye i havner også på det menneskelige planet, sterkest inntrykk gjorde nok en sliten tysker som vi lå side om side ved i Bergen og som var veldig sinna bare vi trippa over dekket hans for å komme til egen båt. I tillegg til han som vifta med ei 4 liter whiskeyflaske og tutet i hornet sitt som ”gir den fineste lyd i verden” . Jeg for min del likte motorlyden bedre (dunk – dunke dunk- god og gammeldags). Tilbake er grunstammen med John Tore som skipper, i tillegg til Andreas, Gert, Ada og Trygve. Ingjerd kommer på i begynnelsen av september. (hvorfor det – hvorfor ikke før?)

Vi har fått værmelding fra Helge på Fjellværøy som sier at vi får frisk sørvestlig bris hele uka så ”d e bære å peis i vei, folkens!”

- Ada

Ørland - Bergen [Bilder]

2006-07-19T08:27:00.000+02:00

Frigg, Gert, Andreas, Magnus og John Tore henger på rekka før avgang fra Ørlandet 4. juli 2006 ->

<- Det er fort gjort å bli trøtt av sjølufta. Trygve har sovna i styrhuset.

Reiserute

2006-07-19T06:30:00.000+02:00

Vi tar ikke den tradisjonelle ruta over Atlanteren og til Karibien, men vi drar primært til Middelhavet. Mens vi planla turen hadde vi familemøte og avklarte forventingene for hver og en blant mannskapet. Det viste seg at noen må hjem til eksamen i vinter og må kanskje fly fort og billig. Turen over atlanteren blir en annen gang.

Dessuten er vi ikke spesielt glade i Klovarmt vær som trygve sier .

Foreløpig reiserute: ørland- bergen- Inverness- Caledoniakanalen — Irskesjøen - Irland - Biscaya- la Coruna- portugal – gibraltar- malaga- så tar vi det viderederfra. Vi håper på Kreta ved jueltider. Joda vi har hørt om at det kan snø og Lavente og vet hva vi går til kanskje?

Mannskapet

2006-07-19T06:15:00.000+02:00

Her kommer litt om mannskapet. Og kanskje noen snasne bilder.

Ada - messingpike
John Tore - skipper
Gert - dekksgutt
Andreas - dekksgutt
Trygve - dekksgutt

Bilder av båten

2006-07-19T05:56:00.001+02:00

Litt om båten

2006-07-19T05:43:00.000+02:00

Harde fakta:
Oppkalt etter og døpt av: Ingjerd
Type: Gaffelrigget motorseiler. Båten er en sterkt modifisert modell etter tegninger av Joshua Slocums "spray". Les mer her (pdf-format)
Størrelse: 43 fot
Motor:100 hk ford 6-sylinder
Seilareal: 130 m2
Bygget: 1984-1990

Historie:
John Tore drømte om ei skute som han skulle reise jorda rundt med, men livet blir aldri slik man tenker når man er 20-25 år. For før han kom seg avgårde møtte han Ada som hadde 3 barn og med ett tok livet en annen vei. At drømmen om å seile jorda rundt skulle bli utsatt i nesten 30 år hadde han nok aldri trodd.

Men i god tro tok John Tore ivrig fatt på hammern en dag i 1984, og satte igang saga i bitteliten bygd som heter Brensholmen i Tromsø Kommune, og bygget båten i hagen. Stakkars Ada fikk ikke holde hageselskap på fire år, og hun lurte av og til på om hun var gal som var med på dette.

Men Ada har ikke angret et sekund?